1 Og han gikk i båten og fór over og kom til sin egen by.

2 Og se, de førte til ham en mann som var verkbrudden, og som lå på en seng; og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Vær frimodig, sønn! dine synder er dig forlatt.

3 Og se, nogen av de skriftlærde sa ved sig selv: Denne spotter Gud.

4 Da Jesus så deres tanker, sa han: Hvorfor tenker I så ondt i eders hjerter?

5 For hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå?

6 Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - da sier han til den verkbrudne: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!

7 Og han stod op og gikk hjem til sitt hus.

8 Men da folket så det, blev de forferdet og priste Gud, som hadde gitt mennesker en sådan makt.

9 Og da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden; og han sa til ham: Følg mig! Og han stod op og fulgte ham.

10 Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange toldere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler.

11 Og da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter eders mester med toldere og syndere?

12 Men da Jesus hørte det, sa han: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt.

13 Men gå bort og lær hvad det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.

14 Da kom Johannes' disipler til ham og sa: Hvorfor faster vi og fariseerne så meget, men dine disipler faster ikke?

15 Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.

16 Ingen setter en lapp av ukrympet tøi på et gammelt klædebon; for lappen river med sig et stykke av klædebonet, og riften blir verre.

17 Heller ikke fyller de ny vin i gamle skinnsekker; ellers revner sekkene, og vinen spilles, og sekkene ødelegges; men de fyller ny vin i nye skinnsekker, så blir begge deler berget.

18 Mens han talte dette til dem, se, da kom en synagoge-forstander og falt ned for ham og sa: Min datter er nettop død; men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve.

19 Og Jesus stod op og fulgte ham, og hans disipler gikk med.

20 Og se, en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år, trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans klædebon;

21 for hun sa ved sig selv: Kan jeg bare få røre ved hans klædebon, så blir jeg helbredet.

22 Men han vendte sig om, og da han så henne, sa han: Vær frimodig, datter! din tro har frelst dig. Og kvinnen blev helbredet fra samme stund.

23 Og da Jesus kom inn i synagoge-forstanderens hus og så fløitespillerne og hopen som larmet, sa han til dem:

24 Gå bort! Piken er ikke død; hun sover. Og de lo ham ut.

25 Men da han hadde drevet hopen ut, gikk han inn og tok henne ved hånden; og piken stod op.

26 Og ryktet om dette kom ut i hele landet deromkring.

27 Og da Jesus gikk derfra, fulgte der ham to blinde, som ropte: Miskunn dig over oss, du Davids sønn!

28 Og da han var kommet inn i huset, gikk de blinde til ham og Jesus sa til dem: Tror I at jeg kan gjøre dette? De sa til ham: Ja, Herre!

29 Da rørte han ved deres øine og sa: Det skje eder efter eders tro!

30 Og deres øine blev oplatt. Og Jesus talte strengt til dem og sa: Se til at ingen får vite det!

31 Men de gikk ut og utbredte ryktet om ham i hele landet deromkring.

32 Da nu disse gikk bort, se, da førte de til ham et stumt menneske, som var besatt.

33 Og da den onde ånd var drevet ut, talte den stumme. Og folket undret sig og sa: Aldri har slikt vært sett i Israel.

34 Men fariseerne sa: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.

35 Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet.

36 Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.

37 Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få;

38 bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!

1 A vstoupiv na lodí, přeplavil se, a přišel do města svého.

2 A aj, přinesli mu šlakem poraženého, ležícího na loži. A viděv Ježíš víru jejich, dí šlakem poraženému: Doufej, synu, odpuštěniť jsou tobě hříchové tvoji.

3 A aj, někteří z zákoníků řekli sami v sobě: Tento se rouhá.

4 A viděv Ježíš myšlení jejich, řekl: Proč vy myslíte zlé věci v srdcích vašich?

5 Nebo co jest snáze říci, to-li: Odpouštějí se tobě hříchové? čili říci: Vstaň a choď?

6 Ale abyste věděli, žeť má moc Syn člověka na zemi odpouštěti hříchy, tedy dí šlakem poraženému: Vstaň, vezmi lože své, a jdi do domu svého.

7 Tedy vstal a odšel do domu svého.

8 A vidouce to zástupové, divili se a velebili Boha, kterýž dal takovou moc lidem.

9 A jda odtud Ježíš, uzřel člověka sedícího na cle, jménem Matouše. I dí mu: Pojď za mnou. A on vstav, šel za ním.

10 I stalo se, když seděl za stolem v domu jeho, a aj, mnozí celní a hříšníci přišedše, stolili s Ježíšem a s učedlníky jeho.

11 A vidouce to farizeové, řekli učedlníkům jeho: Proč s celnými a hříšníky jí Mistr váš?

12 Ježíš pak uslyšev to, řekl jim: Nepotřebujíť zdraví lékaře, ale nemocní.

13 Jděte vy raději a učte se, co jest to: Milosrdenství chci a ne oběti. Nebo nepřišel jsem volati spravedlivých, ale hříšných ku pokání.

14 Tehdy přistoupili k němu učedlníci Janovi, řkouce: Proč my a farizeové postíme se často, učedlníci pak tvoji se nepostí?

15 I řekl jim Ježíš: Zdaliž mohou synové Ženichovi rmoutiti se, dokudž s nimi jest Ženich? Ale přijdou dnové, když bude od nich odjat Ženich, a tehdyť se budou postiti.

16 Žádný zajisté nepřišívá záplaty sukna nového k rouchu vetchému; nebo ta záplata jeho odtrhla by ještě nějaký díl od roucha, a tak větší by díra byla.

17 Aniž lejí vína nového do nádob starých; sic jinak rozpuknou se sudové, a víno se vyleje, a sudové se zkazí. Ale víno nové lejí do nových nádob, a bývá obé zachováno.

18 A když on toto k nim mluvil, aj, kníže jedno přistoupilo a klanělo se jemu, řka: Pane dcera má nyní umřela. Ale pojď, vlož na ni ruku svou, a budeť živa.

19 A vstav Ježíš, šel za ním, i učedlníci jeho.

20 (A aj, žena, kteráž nemocí svou trápena byla ode dvanácti let, přistoupivši pozadu, dotkla se podolka roucha jeho.

21 Nebo řekla sama v sobě: Dotknu-li se jen toliko roucha jeho, uzdravena budu.

22 Ježíš pak obrátiv se a uzřev ji, řekl: Doufej, dcero, víra tvá tě uzdravila. A zdráva učiněna jest žena od té chvíle.)

23 Přišed pak Ježíš do domu knížete, a uzřev tu trubače a zástup hlučící,

24 Řekl jim: Odejdětež; nebť neumřela děvečka, ale spí. I posmívali se jemu.

25 A když byl vyhnán zástup, všed tam, ujal ji za ruku její; i vstala jest děvečka.

26 A roznesla se pověst ta po vší té zemi.

27 A když šel odtud Ježíš, šli za ním dva slepí, volajíce a řkouce: Smiluj se nad námi, Synu Davidův.

28 A když všel do domu, přistoupili k němu ti slepí. I dí jim Ježíš: Věříte-li, že to mohu učiniti? Řekli jemu: Ovšem, Pane.

29 Tedy dotekl se očí jejich, řka: Podle víry vaší staniž se vám.

30 I otevříny jsou oči jejich. Zapověděl jim pak tuze Ježíš, řka: Viztež, ať nižádný o tom nezví.

31 Ale oni vyšedše, rozhlásali jej po vší té zemi.

32 A když oni vycházeli, aj, přivedli mu člověka němého, majícího ďábelství.

33 A když vyvrhl ďábelství, mluvil jest němý. I divili se zástupové, řkouce: Že nikdy se nic takového neukázalo v lidu Izraelském.

34 Farizeové pak pravili: Mocí knížete ďábelského vymítá ďábly.

35 I obcházel Ježíš všecka města i městečka, uče v školách jejich a káže evangelium království, a uzdravuje všelikou nemoc i všeliký neduh v lidu.

36 A když hleděl na zástupy, slitovalo se mu jich, že byli tak opuštěni a rozptýleni jako ovce, nemajíce pastýře.

37 Tedy dí učedlníkům svým: Žeň zajisté jest mnohá, ale dělníků málo.

38 Protož proste Pána žni, ať vypudí dělníky na žeň svou.