1 Da tok Job til orde og sa:
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
1 Felele pedig Jób, és monda:
2 Meddig búsítjátok még a lelkemet, és kínoztok engem beszéddel?
3 Tízszer is meggyaláztatok már engem; nem pirultok, hogy így erõsködtök ellenem?
4 Még ha csakugyan tévedtem is, tévedésem énmagamra hárul.
5 Avagy csakugyan pöffeszkedni akartok ellenem, és feddõdni az én gyalázatom felett?
6 Tudjátok meg hát, hogy Isten alázott meg engem, és az õ hálójával õ vett engem körül.
7 Ímé, kiáltozom az erõszak miatt, de meg nem hallgattatom, segélyért kiáltok, de nincsen igazság.
8 Utamat úgy elgátolta, hogy nem mehetek át rajta, és az én ösvényemre sötétséget vetett.
9 Tisztességembõl kivetkõztetett, és fejemnek koronáját elvevé.
10 Megronta köröskörül, hogy elveszszek, és reménységemet, mint a fát, letördelé.
11 Felgerjesztette haragját ellenem, és úgy bánt velem, mint ellenségeivel.
12 Seregei együtt jövének be és utat csinálnak ellenem, és az én sátorom mellett táboroznak.
13 Atyámfiait távol ûzé mellõlem, barátaim egészen elidegenedtek tõlem.
14 Rokonaim visszahúzódtak, ismerõseim pedig elfelejtkeznek rólam.
15 Házam zsellérei és szolgálóim idegennek tartanak engem, jövevény lettem elõttök.
16 Ha a szolgámat kiáltom, nem felel, még ha könyörgök is néki.
17 Lehelletem idegenné lett házastársam elõtt, s könyörgésem az én ágyékom magzatai elõtt.
18 Még a kisdedek is megvetnek engem, ha fölkelek, ellenem szólnak nékem.
19 Megútált minden meghitt emberem; a kiket szerettem, azok is ellenem fordultak.
20 Bõrömhöz és húsomhoz ragadt az én csontom, csak fogam húsával menekültem meg.
21 Könyörüljetek rajtam, könyörüljetek rajtam, oh ti barátaim, mert az Isten keze érintett engem!
22 Miért üldöztök engem úgy, mint az Isten, és mért nem elégesztek meg a testemmel?
23 Oh, vajha az én beszédeim leirattatnának, oh, vajha könyvbe feljegyeztetnének!
24 Vasvesszõvel és ónnal örökre kõsziklába metszetnének!
25 Mert én tudom, hogy az én megváltóm él, és utoljára az én porom felett megáll.
26 És miután ezt a bõrömet megrágják, testem nélkül látom meg az Istent.
27 A kit magam látok meg magamnak; az én szemeim látják meg, nem más. Az én veséim megemésztettek én bennem;
28 Mert ezt mondjátok: Hogyan fogjuk õt üldözni! [látva,] hogy a dolog gyökere én bennem rejlik.
29 Féljetek a fegyvertõl, mert a fegyver a bûnök miatt való büntetés, hogy megtudjátok, hogy van ítélet!