1 På den tid fikk fjerdingsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus,
2 og han sa til sine tjenere: Dette er døperen Johannes; han er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter er virksomme i ham.
3 Herodes hadde grepet Johannes og bundet ham og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var hans bror Filips hustru.
4 For Johannes hadde sagt til ham: Det er dig ikke tillatt å ha henne.
5 Og han vilde gjerne slå ham ihjel, men fryktet for folket; for de holdt ham for en profet.
6 Men da det var Herodes' fødselsdag, danset Herodias' datter for dem, og Herodes syntes om henne;
7 derfor lovte han med ed å gi henne hvad hun vilde be om.
8 Men hun sa efter sin mors råd: Gi mig hit døperen Johannes' hode på et fat!
9 Og kongen blev ille til mote, men for sine eders og for gjestenes skyld bød han at det skulde gis henne,
10 og han sendte sine folk avsted og lot Johannes halshugge i fengslet.
11 Og de kom med hans hode på et fat og gav det til piken, og hun bar det til sin mor.
12 Og hans disipler kom til og tok hans legeme og begravde det; og de gikk og fortalte det til Jesus.
13 Da Jesus hørte det, drog han derfra i en båt avsides til et øde sted, og da folket fikk høre det, fulgte de efter ham til fots fra byene.
14 Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem og helbredet deres syke.
15 Men da det var blitt aften, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen; la derfor folket fare, så det kan gå bort i byene og kjøpe sig mat!
16 Men Jesus sa til dem: De har ikke nødig å gå bort; gi I dem å ete!
17 De sa til ham: Vi har ikke mere her enn fem brød og to fisker.
18 Men han sa: Hent dem hit til mig!
19 Og han bød at folket skulde sette sig ned i gresset, tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, og disiplene gav dem til folket.
20 Og de åt alle og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, tolv kurver fulle.
21 Men de som hadde ett, var omkring fem tusen menn foruten kvinner og barn.
22 Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og sette over til hin side før ham, inntil han hadde latt folket fare.
23 Og da han hadde latt folket fare, gikk han avsides op i fjellet for å bede; og da det var blitt aften, var han der alene.
24 Men båten var alt midt ute på sjøen og arbeidet hårdt mot bølgene, for vinden var imot.
25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen.
26 Og da disiplene så ham vandre på sjøen, blev de forferdet og sa: Det er et spøkelse, og de skrek av redsel.
27 Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!
28 Da svarte Peter ham og sa: Herre! er det dig, da byd mig komme til dig på vannet!
29 Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet for å komme til Jesus.
30 Men da han så det hårde vær, blev han redd og begynte å synke; da ropte han: Herre, frels mig!
31 Og Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa til ham: Du lite troende! hvorfor tvilte du?
32 Og da de steg i båten, la vinden sig.
33 Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!
34 Og da de var faret over, kom de til Gennesarets land.
35 Og da folket på dette sted kjente ham igjen, sendte de bud i hele landet deromkring, og de førte til ham alle dem som hadde ondt,
36 og bad ham at de bare måtte få røre ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved det, blev helbredet.
1 En ce temps-là Hérode le Tétrarque ouït la renommée de Jésus;
2 Et il dit à ses serviteurs : c'est Jean Baptiste; il est ressuscité des morts, c'est pourquoi la vertu de faire des miracles agit puissamment en lui.
3 Car Hérode avait fait prendre Jean, et l'avait fait lier et mettre en prison, à cause d'Hérodias, femme de Philippe son frère.
4 Parce que Jean lui disait : il ne t'est pas permis de l'avoir pour femme.
5 Et il eût bien voulu le faire mourir, mais il craignait le peuple, à cause qu'on tenait Jean pour Prophète.
6 Or au jour du festin de la naissance d'Hérode, la fille d'Hérodias dansa en pleine salle, et plut à Hérode.
7 C'est pourquoi il lui promit avec serment de lui donner tout ce qu'elle demanderait.
8 Elle donc étant poussée auparavant par sa mère, lui dit : donne-moi ici dans un plat la tête de Jean Baptiste.
9 Et le roi en fut marri; mais à cause des serments, et de ceux qui étaient à table avec lui, il commanda qu'on la lui donnât.
10 Et il envoya décapiter Jean dans la prison.
11 Et sa tête fut apportée dans un plat, et donnée à la fille, qui la présenta à sa mère.
12 Puis ses disciples vinrent, et emportèrent son corps, et l'ensevelirent; et ils vinrent l'annoncer à Jésus.
13 Et Jésus l'ayant entendu se retira de là dans une nacelle, vers un lieu désert, pour y être en particulier; ce que les troupes ayant appris, elles sortirent des villes [voisines], et le suivirent à pied.
14 Et Jésus étant sorti vit une grande multitude, et il en fut ému de compassion, et guérit leurs malades.
15 Et comme il se faisait tard, ses Disciples vinrent à lui, et lui dirent : ce lieu est désert, et l'heure est déjà passée; donne congé à ces troupes, afin qu'elles s'en aillent aux bourgades, et qu'elles achètent des vivres.
16 Mais Jésus leur dit : ils n'ont pas besoin de s'en aller; donnez-leur vous-mêmes à manger.
17 Et ils lui dirent : nous n'avons ici que cinq pains et deux poissons.
18 Et il leur dit : apportez-les-moi ici.
19 Et après avoir commandé aux troupes de s'asseoir sur l'herbe, il prit les cinq pains et les deux poissons, et levant les yeux au ciel, il bénit [Dieu]; puis ayant rompu les pains, il les donna aux Disciples, et les Disciples aux troupes.
20 Et ils en mangèrent tous, et furent rassasiés, et ils remportèrent du reste des pièces de pain douze corbeilles pleines.
21 Or ceux qui avaient mangé étaient environ cinq mille hommes, sans compter les femmes et les petits enfants.
22 Incontinent après Jésus obligea ses Disciples de monter dans la nacelle, et de passer avant lui à l'autre côté, pendant qu'il donnerait congé aux troupes.
23 Et quand il leur eut donné congé, il monta sur une montagne pour être en particulier, afin de prier; et le soir étant venu, il était là seul.
24 Or la nacelle était déjà au milieu de la mer, battue par les vagues; car le vent était contraire.
25 Et sur la quatrième veille de la nuit Jésus vint vers eux, marchant sur la mer.
26 Et ses Disciples le voyant marcher sur la mer, ils en furent troublés, et ils dirent : c'est un fantôme; et de la peur qu'ils eurent ils jetèrent des cris.
27 Mais tout aussitôt Jésus parla à eux, et leur dit : rassurez-vous; c'est moi, n'ayez point de peur.
28 Et Pierre lui répondant, dit : Seigneur! si c'est toi, commande que j'aille à toi sur les eaux.
29 Et il lui dit : viens. Et Pierre étant descendu de la nacelle marcha sur les eaux pour aller à Jésus.
30 Mais voyant que le vent était fort, il eut peur; et comme il commençait à s'enfoncer, il s'écria, en disant : Seigneur! sauve-moi.
31 Et aussitôt Jésus étendit sa main, et le prit, en lui disant : homme de petite foi, pourquoi as-tu douté?
32 Et quand ils furent montés dans la nacelle, le vent s'apaisa.
33 Alors ceux qui étaient dans la nacelle, vinrent, et l'adorèrent, en disant : certes tu es le Fils de Dieu.
34 Puis étant passés au-delà [de la mer], ils vinrent en la contrée de Génézareth.
35 Et quand les gens de ce lieu-là l'eurent reconnu, ils envoyèrent [l'annoncer] par toute la contrée d'alentour; et ils lui présentèrent tous ceux qui se portaient mal.
36 Et ils le priaient [de permettre] qu'ils touchassent seulement le bord de sa robe; et tous ceux qui le touchèrent furent guéris.