1 Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa:
2 Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn.
3 Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme.
4 Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet!
5 Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap;
6 og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel.
7 Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.
8 Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd;
9 gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner!
10 Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester.
11 Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på.
12 Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde.
13 Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.
14 For mange er kalt, men få er utvalgt.
15 Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord.
16 Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;
17 Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?
18 Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere?
19 Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning.
20 Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette?
21 De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!
22 Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort.
23 Samme dag kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:
24 Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom.
25 Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren.
26 Likeså den annen og den tredje, like til den syvende.
27 Men sist av alle døde kvinnen.
28 Men i opstandelsen, hvem av de syv skal da få henne til hustru? for de har jo hatt henne alle sammen.
29 Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft.
30 For i opstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.
31 Men om de dødes opstandelse, har I da ikke lest hvad som er sagt eder om den av Gud, som sier:
32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.
33 Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære.
34 Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen;
35 og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham:
36 Mester! hvilket bud er det største i loven?
37 Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.
38 Dette er det største og første bud.
39 Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din næste som dig selv.
40 På disse to bud hviler hele loven og profetene.
41 Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:
42 Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids.
43 Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier:
44 Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter!
45 Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn?
46 Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.
1 Alors Jésus prenant la parole, leur parla encore par similitudes, disant :
2 Le Royaume des cieux est semblable à un Roi qui fit les noces de son fils.
3 Et il envoya ses serviteurs pour appeler ceux qui avaient été conviés aux noces; mais ils n'y voulurent point venir.
4 Il envoya encore d'autres serviteurs, disant : dites à ceux qui étaient conviés : voici, j'ai apprêté mon dîner; mes taureaux et mes bêtes grasses sont tuées, et tout est prêt; venez aux noces.
5 Mais eux n'en tenant point de compte, s'en allèrent l'un à sa métairie, et l'autre à son trafic.
6 Et les autres prirent ses serviteurs, et les outragèrent, et les tuèrent.
7 Quand le Roi l'entendit, il se mit en colère, et y ayant envoyé ses troupes, il fit périr ces meurtriers-là, et brûla leur ville.
8 Puis il dit à ses serviteurs : Eh bien! les noces sont apprêtées, mais ceux qui y étaient conviés n'en étaient pas dignes.
9 Allez donc aux carrefours des chemins, et autant de gens que vous trouverez, conviez-les aux noces.
10 Alors ses serviteurs allèrent dans les chemins, et assemblèrent tous ceux qu'ils trouvèrent, tant mauvais que bons, tellement que le lieu des noces fut rempli de gens qui étaient à table.
11 Et le Roi étant entré pour voir ceux qui étaient à table, il y vit un homme qui n'était pas vêtu d'une robe de noces.
12 Et il lui dit : mon ami, comment es-tu entré ici, sans avoir une robe de noces? et il eut la bouche fermée.
13 Alors le Roi dit aux serviteurs : liez-le pieds et mains, emportez-le, et le jetez dans les ténèbres de dehors; là il y aura des pleurs et des grincements de dents.
14 Car il y a beaucoup d'appelés, mais peu d'élus.
15 Alors les Pharisiens s'étant retirés, consultèrent ensemble comment ils le surprendraient en paroles;
16 Et ils lui envoyèrent leurs disciples, avec des Hérodiens, en disant : Maître, nous savons que tu es véritable, que tu enseignes la voie de Dieu en vérité, et que tu ne te soucies de personne; car tu ne regardes point à l'apparence des hommes.
17 Dis-nous donc ce qu'il te semble de ceci : est-il permis de payer le tribut à César, ou non?
18 Et Jésus connaissant leur malice, dit : Hypocrites, pourquoi me tentez-vous?
19 Montrez-moi la monnaie de tribut; et ils lui présentèrent un denier.
20 Et il leur dit : de qui est cette image, et cette inscription?
21 Ils lui répondirent : de César. Alors il leur dit : rendez donc à César les choses qui sont à César, et à Dieu, celles qui sont à Dieu.
22 Et ayant entendu cela ils en furent étonnés, et le laissant, ils s'en allèrent.
23 Le même jour les Saducéens, qui disent qu'il n'y a point de résurrection, vinrent à lui, et l'interrogèrent,
24 En disant : Maître, Moïse a dit : si quelqu'un vient à mourir sans enfants, que son frère prenne sa femme, et il donnera des enfants à son frère.
25 Or il y avait parmi nous sept frères, dont l'aîné, après s'être marié, mourut, et n'ayant point eu d'enfants, laissa sa femme à son frère.
26 De même le second, puis le troisième, jusques au septième.
27 Et après eux tous, la femme mourut aussi.
28 En la résurrection donc duquel des sept sera-t-elle femme? car tous l'ont eue.
29 Mais Jésus répondant leur dit : vous errez, ne connaissant point les Ecritures, ni la puissance de Dieu.
30 Car en la résurrection on ne prend ni on ne donne point de femmes en mariage, mais on est comme les Anges de Dieu dans le ciel.
31 Et quant à la résurrection des morts, n'avez-vous point lu ce dont Dieu vous a parlé, disant :
32 Je suis le Dieu d'Abraham, et le Dieu d'Isaac, et le Dieu de Jacob; [or] Dieu n'est pas le Dieu des morts, mais des vivants.
33 Ce que les troupes ayant entendu, elles admirèrent sa doctrine.
34 Et quand les Pharisiens eurent appris qu'il avait fermé la bouche aux Saducéens, ils s'assemblèrent dans un même lieu.
35 Et l'un d'eux, qui était Docteur de la Loi, l'interrogea pour l'éprouver, en disant :
36 Maître, lequel est le grand commandement de la Loi?
37 Jésus lui dit : tu aimeras le Seigneur ton Dieu de tout ton cœur, et de toute ton âme, et de toute ta pensée.
38 Celui-ci est le premier et le grand commandement.
39 Et le second semblable à celui-là, est : tu aimeras ton prochain comme toi-même.
40 De ces deux commandements dépendent toute la Loi et les Prophètes.
41 Et les Pharisiens étant assemblés, Jésus les interrogea,
42 Disant : que vous semble-t-il du Christ? De qui est-il Fils? Ils lui répondirent : de David.
43 Et il leur dit : comment donc David, [parlant] par l'Esprit, l'appelle-t-il [son] Seigneur? disant :
44 Le Seigneur a dit à mon Seigneur, assieds-toi à ma droite, jusqu'à ce que j'aie mis tes ennemis pour le marchepied de tes pieds.
45 Si donc David l'appelle [son] Seigneur, comment est-il son Fils?
46 Et personne ne lui pouvait répondre un seul mot, ni personne n'osa plus l'interroger depuis ce jour-là.