1 Og han gikk i båten og fór over og kom til sin egen by.
2 Og se, de førte til ham en mann som var verkbrudden, og som lå på en seng; og da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Vær frimodig, sønn! dine synder er dig forlatt.
3 Og se, nogen av de skriftlærde sa ved sig selv: Denne spotter Gud.
4 Da Jesus så deres tanker, sa han: Hvorfor tenker I så ondt i eders hjerter?
5 For hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå?
6 Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - da sier han til den verkbrudne: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!
7 Og han stod op og gikk hjem til sitt hus.
8 Men da folket så det, blev de forferdet og priste Gud, som hadde gitt mennesker en sådan makt.
9 Og da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden; og han sa til ham: Følg mig! Og han stod op og fulgte ham.
10 Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange toldere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler.
11 Og da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter eders mester med toldere og syndere?
12 Men da Jesus hørte det, sa han: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt.
13 Men gå bort og lær hvad det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.
14 Da kom Johannes' disipler til ham og sa: Hvorfor faster vi og fariseerne så meget, men dine disipler faster ikke?
15 Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.
16 Ingen setter en lapp av ukrympet tøi på et gammelt klædebon; for lappen river med sig et stykke av klædebonet, og riften blir verre.
17 Heller ikke fyller de ny vin i gamle skinnsekker; ellers revner sekkene, og vinen spilles, og sekkene ødelegges; men de fyller ny vin i nye skinnsekker, så blir begge deler berget.
18 Mens han talte dette til dem, se, da kom en synagoge-forstander og falt ned for ham og sa: Min datter er nettop død; men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve.
19 Og Jesus stod op og fulgte ham, og hans disipler gikk med.
20 Og se, en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år, trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans klædebon;
21 for hun sa ved sig selv: Kan jeg bare få røre ved hans klædebon, så blir jeg helbredet.
22 Men han vendte sig om, og da han så henne, sa han: Vær frimodig, datter! din tro har frelst dig. Og kvinnen blev helbredet fra samme stund.
23 Og da Jesus kom inn i synagoge-forstanderens hus og så fløitespillerne og hopen som larmet, sa han til dem:
24 Gå bort! Piken er ikke død; hun sover. Og de lo ham ut.
25 Men da han hadde drevet hopen ut, gikk han inn og tok henne ved hånden; og piken stod op.
26 Og ryktet om dette kom ut i hele landet deromkring.
27 Og da Jesus gikk derfra, fulgte der ham to blinde, som ropte: Miskunn dig over oss, du Davids sønn!
28 Og da han var kommet inn i huset, gikk de blinde til ham og Jesus sa til dem: Tror I at jeg kan gjøre dette? De sa til ham: Ja, Herre!
29 Da rørte han ved deres øine og sa: Det skje eder efter eders tro!
30 Og deres øine blev oplatt. Og Jesus talte strengt til dem og sa: Se til at ingen får vite det!
31 Men de gikk ut og utbredte ryktet om ham i hele landet deromkring.
32 Da nu disse gikk bort, se, da førte de til ham et stumt menneske, som var besatt.
33 Og da den onde ånd var drevet ut, talte den stumme. Og folket undret sig og sa: Aldri har slikt vært sett i Israel.
34 Men fariseerne sa: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.
35 Og Jesus gikk omkring i alle byene og landsbyene og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet.
36 Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.
37 Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få;
38 bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!
1 Alors, étant entré dans la nacelle, il repassa [la mer], et vint en sa ville.
2 Et voici, on lui présenta un paralytique couché dans un lit. Et Jésus voyant leur foi, dit au paralytique : aie bon courage, mon fils! tes péchés te sont pardonnés.
3 Et voici, quelques-uns des Scribes disaient en eux-mêmes : celui-ci blasphème.
4 Mais Jésus connaissant leurs pensées, leur dit : pourquoi pensez-vous du mal dans vos cœurs?
5 Car lequel est le plus aisé, ou de dire? Tes péchés te sont pardonnés; ou de dire? Lève-toi, et marche.
6 Or afin que vous sachiez que le Fils de l'homme a le pouvoir sur la terre de pardonner les péchés, il dit alors au paralytique : lève-toi, charge ton lit, et t'en va en ta maison.
7 Et il se leva, et s'en alla en sa maison.
8 Ce que les troupes ayant vu, elles s'en étonnèrent, et elles glorifièrent Dieu de ce qu'il avait donné une telle puissance aux hommes.
9 Puis Jésus passant plus avant, vit un homme, nommé Matthieu, assis au lieu du péage, et il lui dit : suis-moi; et il se leva, et le suivit.
10 Et comme Jésus était à table dans la maison de [Matthieu], voici plusieurs péagers, et des gens de mauvaise vie, qui étaient venus là, se mirent à table avec Jésus et ses Disciples.
11 Ce que les Pharisiens ayant vu, ils dirent à ses Disciples : pourquoi votre Maître mange-t-il avec des péagers et des gens de mauvaise vie?
12 Mais Jésus l'ayant entendu, leur dit : ceux qui sont en santé n'ont pas besoin de médecin, mais ceux qui se portent mal.
13 Mais allez, et apprenez ce que veulent dire ces paroles : je veux miséricorde, et non pas sacrifice; car je ne suis pas venu pour appeler à la repentance les justes, mais les pécheurs.
14 Alors les Disciples de Jean vinrent à lui, et lui dirent : pourquoi nous et les Pharisiens jeûnons-nous souvent, et tes Disciples ne jeûnent point?
15 Et Jésus leur répondit : les gens de la chambre du nouveau marié peuvent-ils s'affliger pendant que le nouveau marié est avec eux? mais les jours viendront que le nouveau marié leur sera ôté, et c'est alors qu'ils jeûneront.
16 Aussi personne ne met une pièce de drap neuf à un vieux habit; car ce qui est mis pour remplir, emporte de l'habit, et la déchirure en est plus grande.
17 On ne met pas non plus le vin nouveau dans de vieux vaisseaux; autrement les vaisseaux se rompent, et le vin se répand, et les vaisseaux périssent; mais on met le vin nouveau dans des vaisseaux neufs, et l'un et l'autre se conservent.
18 Comme il leur disait ces choses, voici venir un Seigneur qui se prosterna devant lui, en lui disant : ma fille est déjà morte, mais viens, et pose ta main sur elle, et elle vivra.
19 Et Jésus s'étant levé le suivit avec ses Disciples.
20 Et voici, une femme travaillée d'une perte de sang depuis douze ans, vint par derrière, et toucha le bord de son vêtement.
21 Car elle disait en elle-même : si seulement je touche son vêtement, je serai guérie.
22 Et Jésus s'étant retourné, et la regardant, lui dit : aie bon courage, ma fille! ta foi t'a sauvée; et dans ce moment la femme fut guérie.
23 Or, quand Jésus fut arrivé à la maison de ce Seigneur, et qu'il eut vu les joueurs d'instruments, et une troupe de gens qui faisait un grand bruit,
24 Il leur dit : retirez-vous, car la jeune fille n'est pas morte, mais elle dort; et ils se moquaient de lui.
25 Après donc qu'on eut fait sortir [toute cette] troupe, il entra, et prit la main de la jeune fille, et elle se leva.
26 Et le bruit s'en répandit par tout ce pays-là.
27 Et comme Jésus passait plus loin, deux aveugles le suivirent, en criant et disant : Fils de David, aie pitié de nous.
28 Et quand il fut arrivé dans la maison, ces aveugles vinrent à lui, et il leur dit : croyez-vous que je puisse faire [ce que vous me demandez]? Ils lui répondirent : oui vraiment, Seigneur.
29 Alors il toucha leurs yeux, en disant : qu'il vous soit fait selon votre foi.
30 Et leurs yeux furent ouverts; et Jésus leur défendit avec menaces, disant : Prenez garde que personne ne le sache.
31 Mais eux étant partis, répandirent sa renommée dans tout ce pays-là.
32 Et comme ils sortaient, voici, on lui présenta un homme muet et démoniaque.
33 Et quand le démon eut été chassé dehors, le muet parla; et les troupes s'en étonnèrent, en disant : il ne s'est jamais rien vu de semblable en Israël.
34 Mais les Pharisiens disaient : il chasse les démons par le prince des démons.
35 Or Jésus allait dans toutes les villes et dans les bourgades, enseignant dans leurs Synagogues, et prêchant l'Evangile du Royaume, et guérissant toute sorte de maladies, et toute sorte d'infirmités parmi le peuple.
36 Et voyant les troupes, il en fut ému de compassion, parce qu'ils étaient dispersés et errants comme des brebis qui n'ont point de pasteur.
37 Et il dit à ses Disciples : certes la moisson est grande, mais il y a peu d'ouvriers.
38 Priez donc le Seigneur de la moisson, qu'il envoie des ouvriers en sa moisson.