1 Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig.

2 Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis;

3 men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd op; det vokste op hos ham sammen med hans barn; det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham.

4 Så kom det en veifarende mann til den rike; men han nente ikke å ta noget av sitt småfe eller storfe og lage det til for den reisende som var kommet til ham, men tok den fattige manns lam og laget det til for den mann som var kommet til ham.

5 Da optendtes Davids vrede høilig mot den mann, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens,

6 og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet.

7 Da sa Natan til David: Du er mannen. Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet dig til konge over Israel, og jeg fridde dig ut av Sauls hånd,

8 og jeg gav dig din herres hus og din herres hustruer i din favn, og jeg gav dig Israels og Judas hus, og var det for lite, så vilde jeg ha gitt dig ennu mere, både det ene og det annet.

9 Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hvad som er ondt i hans øine? Hetitten Uria har du slått med sverdet; hans hustru har du tatt til hustru for dig selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd.

10 Så skal nu sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet mig og tatt hetitten Urias hustru til hustru for dig selv.

11 Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over dig fra ditt eget hus; jeg vil ta dine hustruer for dine øine og gi dem til en annen mann, og han skal ligge hos dine hustruer, så solen her er vidne til det.

12 For det du gjorde, gjorde du i lønndom, men jeg vil gjøre dette for hele Israels øine og midt på lyse dagen.

13 Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd; du skal ikke dø.

14 Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender årsak til å spotte, så skal også den sønn du har fått, visselig dø.

15 Så gikk Natan hjem igjen, og Herren slo barnet som David hadde fått med Urias hustru, så det blev meget sykt.

16 Og David søkte Gud for barnets skyld, og David fastet strengt, og hver gang han gikk inn, blev han liggende på jorden hele natten.

17 De eldste i hans hus kom og vilde reise ham op fra jorden; men han vilde ikke og åt ikke sammen med dem.

18 På den syvende dag døde barnet; men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var død; de tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss; hvorledes kan vi da nu si til ham at barnet er død? Han kunde gjøre en ulykke på sig.

19 Da David så at hans tjenere hvisket sig imellem, skjønte han at barnet var død; og han sa til sine tjenere: Er barnet død? De svarte: Ja, han er død.

20 Da stod David op fra jorden og tvettet sig og salvet sig og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilbad. Så gikk han hjem igjen og bad om mat, og de satte mat frem for ham, og han åt.

21 Da sa hans tjenere til ham: Hvorledes er det du bærer dig at? Mens barnet var i live, fastet du og gråt for ham; men nu som barnet er død, står du op og eter.

22 Han svarte: Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt; for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer sig over mig, så barnet blir i live?

23 Men nu som han er død, hvorfor skulde jeg nu faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til mig.

24 David trøstet Batseba, sin hustru, og han gikk inn til henne og lå hos henne; og hun fødte en sønn, som han kalte Salomo*. Og Herren elsket ham. / {* d.e. den fredsommelige, 1KR 3, 5. 1KR 22, 9.}

25 og han sendte bud med profeten Natan, og han kalte ham Jedidja*, for Herrens skyld. / {* d.e. Herrens elskede, 2SA 12, 24.}

26 Joab stred mot Rabba i ammonittenes land og inntok kongestaden.

27 Så sendte Joab bud til David og lot si: Jeg har stridt mot Rabba og inntatt vannbyen.

28 Samle nu du resten av folket og leir dig mot byen og innta den, så det ikke blir jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den*! / {* d.e. byen kalles den av mig inntatte.}

29 Da samlet David alt folket og drog til Rabba; og han stred mot det og inntok det.

30 Og han tok deres konges krone fra hans hode; den veide en talent gull, og der var på den en kostbar sten; nu kom den på Davids hode. Og det store hærfang han hadde tatt i byen, førte han med sig bort.

31 Og folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennem teglovner. Så gjorde han med alle Ammons barns byer. Derefter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.

1 Yahweh sent Nathan to David. He came to him, and said to him, "There were two men in one city: the one rich, and the other poor. 2 The rich man had very many flocks and herds, 3 but the poor man had nothing, except one little ewe lamb, which he had bought and raised. It grew up together with him and with his children. It ate of his own food, drank of his own cup, and lay in his bosom, and was like a daughter to him. 4 A traveler came to the rich man, and he didn’t want to take of his own flock and of his own herd to prepare for the wayfaring man who had come to him, but took the poor man’s lamb and prepared it for the man who had come to him."

5 David’s anger burned hot against the man, and he said to Nathan, "As Yahweh lives, the man who has done this deserves to die! 6 He must restore the lamb fourfold, because he did this thing and because he had no pity!"

7 Nathan said to David, "You are the man! This is what Yahweh, the God of Israel, says: ‘I anointed you king over Israel, and I delivered you out of the hand of Saul. 8 I gave you your master’s house and your master’s wives into your bosom, and gave you the house of Israel and of Judah; and if that would have been too little, I would have added to you many more such things. 9 Why have you despised Yahweh’s word, to do that which is evil in his sight? You have struck Uriah the Hittite with the sword, have taken his wife to be your wife, and have slain him with the sword of the children of Ammon. 10 Now therefore the sword will never depart from your house, because you have despised me and have taken Uriah the Hittite’s wife to be your wife.’

11 "This is what Yahweh says: ‘Behold, I will raise up evil against you out of your own house; and I will take your wives before your eyes and give them to your neighbor, and he will lie with your wives in the sight of this sun. 12 For you did this secretly, but I will do this thing before all Israel, and before the sun.’"

13 David said to Nathan, "I have sinned against Yahweh."

Nathan said to David, "Yahweh also has put away your sin. You will not die. 14 However, because by this deed you have given great occasion to Yahweh’s enemies to blaspheme, the child also who is born to you will surely die." 15 Nathan departed to his house.

Yahweh struck the child that Uriah’s wife bore to David, and it was very sick. 16 David therefore begged God for the child; and David fasted, and went in and lay all night on the ground. 17 The elders of his house arose beside him, to raise him up from the earth; but he would not, and he didn’t eat bread with them. 18 On the seventh day, the child died. David’s servants were afraid to tell him that the child was dead, for they said, "Behold, while the child was yet alive, we spoke to him and he didn’t listen to our voice. How will he then harm himself if we tell him that the child is dead?"

19 But when David saw that his servants were whispering together, David perceived that the child was dead; and David said to his servants, "Is the child dead?"

They said, "He is dead."

20 Then David arose from the earth, and washed and anointed himself, and changed his clothing; and he came into Yahweh’s house, and worshiped. Then he came to his own house; and when he requested, they set bread before him and he ate. 21 Then his servants said to him, "What is this that you have done? You fasted and wept for the child while he was alive, but when the child was dead, you rose up and ate bread."

22 He said, "While the child was yet alive, I fasted and wept; for I said, ‘Who knows whether Yahweh will not be gracious to me, that the child may live?’ 23 But now he is dead. Why should I fast? Can I bring him back again? I will go to him, but he will not return to me."

24 David comforted Bathsheba his wife, and went in to her, and lay with her. She bore a son, and he called his name Solomon. Yahweh loved him; 25 and he sent by the hand of Nathan the prophet, and he named him Jedidiah, for Yahweh’s sake.

26 Now Joab fought against Rabbah of the children of Ammon, and took the royal city. 27 Joab sent messengers to David, and said, "I have fought against Rabbah. Yes, I have taken the city of waters. 28 Now therefore gather the rest of the people together, and encamp against the city and take it; lest I take the city, and it be called by my name."

29 David gathered all the people together and went to Rabbah, and fought against it and took it. 30 He took the crown of their king from off his head; and its weight was a talent of gold, and in it were precious stones; and it was set on David’s head. He brought a great quantity of plunder out of the city. 31 He brought out the people who were in it, and put them to work under saws, under iron picks, under axes of iron, and made them go to the brick kiln; and he did so to all the cities of the children of Ammon. Then David and all the people returned to Jerusalem.