1 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,

2 idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.

3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!

4 Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,

5 og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;

6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.

7 Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?

8 Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.

9 Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?

10 For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.

11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

12 Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,

13 og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!

14 Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.

15 Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,

16 at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.

17 I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.

18 For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,

19 og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem;

20 for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes,

21 og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.

22 Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,

23 til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,

24 og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.

25 Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!

26 Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.

27 Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.

28 Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!

29 For vår Gud er en fortærende ild.

1 Therefore let’s also, seeing we are surrounded by so great a cloud of witnesses, lay aside every weight and the sin which so easily entangles us, and let’s run with perseverance the race that is set before us, 2 looking to Jesus, the author and perfecter of faith, who for the joy that was set before him endured the cross, despising its shame, and has sat down at the right hand of the throne of God.

3 For consider him who has endured such contradiction of sinners against himself, that you don’t grow weary, fainting in your souls. 4 You have not yet resisted to blood, striving against sin. 5 You have forgotten the exhortation which reasons with you as with children,

"My son, don’t take lightly the chastening of the Lord,

nor faint when you are reproved by him;

6 for whom the Lord loves, he disciplines,

and chastises every son whom he receives."

7 It is for discipline that you endure. God deals with you as with children, for what son is there whom his father doesn’t discipline? 8 But if you are without discipline, of which all have been made partakers, then you are illegitimate, and not children. 9 Furthermore, we had the fathers of our flesh to chasten us, and we paid them respect. Shall we not much rather be in subjection to the Father of spirits and live? 10 For they indeed for a few days disciplined us as seemed good to them, but he for our profit, that we may be partakers of his holiness. 11 All chastening seems for the present to be not joyous but grievous; yet afterward it yields the peaceful fruit of righteousness to those who have been trained by it. 12 Therefore lift up the hands that hang down and the feeble knees, 13 and make straight paths for your feet, so what is lame may not be dislocated, but rather be healed.

14 Follow after peace with all men, and the sanctification without which no man will see the Lord, 15 looking carefully lest there be any man who falls short of the grace of God, lest any root of bitterness springing up trouble you and many be defiled by it, 16 lest there be any sexually immoral person or profane person, like Esau, who sold his birthright for one meal. 17 For you know that even when he afterward desired to inherit the blessing, he was rejected, for he found no place for a change of mind though he sought it diligently with tears.

18 For you have not come to a mountain that might be touched and that burned with fire, and to blackness, darkness, storm, 19 the sound of a trumpet, and the voice of words; which those who heard it begged that not one more word should be spoken to them, 20 for they could not stand that which was commanded, "If even an animal touches the mountain, it shall be stoned". 21 So fearful was the appearance that Moses said, "I am terrified and trembling."

22 But you have come to Mount Zion and to the city of the living God, the heavenly Jerusalem, and to innumerable multitudes of angels, 23 to the festal gathering and assembly of the firstborn who are enrolled in heaven, to God the Judge of all, to the spirits of just men made perfect, 24 to Jesus, the mediator of a new covenant, and to the blood of sprinkling that speaks better than that of Abel.

25 See that you don’t refuse him who speaks. For if they didn’t escape when they refused him who warned on the earth, how much more will we not escape who turn away from him who warns from heaven, 26 whose voice shook the earth then, but now he has promised, saying, "Yet once more I will shake not only the earth, but also the heavens." 27 This phrase, "Yet once more" signifies the removing of those things that are shaken, as of things that have been made, that those things which are not shaken may remain. 28 Therefore, receiving a Kingdom that can’t be shaken, let’s have grace, through which we serve God acceptably, with reverence and awe, 29 for our God is a consuming fire.