1 Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd,

2 at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.

3 For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet,

4 de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,

5 de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

6 Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;

7 heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt,

8 det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten;

9 for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.

10 Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far.

11 For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -

12 da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;

13 som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

14 Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

15 for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.

16 Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.

17 For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.

18 Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.

19 Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot?

20 Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?

21 Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?

22 Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang,

23 så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?

24 Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger,

25 som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede,

26 og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.

27 Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;

28 for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.

29 Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.

30 Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro;

31 Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov.

32 Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen,

33 som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

1 I tell the truth in Christ. I am not lying, my conscience testifying with me in the Holy Spirit 2 that I have great sorrow and unceasing pain in my heart. 3 For I could wish that I myself were accursed from Christ for my brothers’ sake, my relatives according to the flesh 4 who are Israelites; whose is the adoption, the glory, the covenants, the giving of the law, the service, and the promises; 5 of whom are the fathers, and from whom is Christ as concerning the flesh, who is over all, God, blessed forever. Amen.

6 But it is not as though the word of God has come to nothing. For they are not all Israel that are of Israel. 7 Neither, because they are Abraham’s offspring, are they all children. But, "your offspring will be accounted as from Isaac." 8 That is, it is not the children of the flesh who are children of God, but the children of the promise are counted as heirs. 9 For this is a word of promise: "At the appointed time I will come, and Sarah will have a son." 10 Not only so, but Rebekah also conceived by one, by our father Isaac. 11 For being not yet born, neither having done anything good or bad, that the purpose of God according to election might stand, not of works, but of him who calls, 12 it was said to her, "The elder will serve the younger." 13 Even as it is written, "Jacob I loved, but Esau I hated."

14 What shall we say then? Is there unrighteousness with God? May it never be! 15 For he said to Moses, "I will have mercy on whom I have mercy, and I will have compassion on whom I have compassion." 16 So then it is not of him who wills, nor of him who runs, but of God who has mercy. 17 For the Scripture says to Pharaoh, "For this very purpose I caused you to be raised up, that I might show in you my power, and that my name might be proclaimed in all the earth." 18 So then, he has mercy on whom he desires, and he hardens whom he desires.

19 You will say then to me, "Why does he still find fault? For who withstands his will?" 20 But indeed, O man, who are you to reply against God? Will the thing formed ask him who formed it, "Why did you make me like this?" 21 Or hasn’t the potter a right over the clay, from the same lump to make one part a vessel for honor, and another for dishonor? 22 What if God, willing to show his wrath and to make his power known, endured with much patience vessels of wrath prepared for destruction, 23 and that he might make known the riches of his glory on vessels of mercy, which he prepared beforehand for glory— 24 us, whom he also called, not from the Jews only, but also from the Gentiles? 25 As he says also in Hosea,

"I will call them ‘my people,’ which were not my people;

and her ‘beloved,’ who was not beloved."

26 "It will be that in the place where it was said to them, ‘You are not my people,’

there they will be called ‘children of the living God.’"

27 Isaiah cries concerning Israel,

"If the number of the children of Israel are as the sand of the sea,

it is the remnant who will be saved;

28 for He will finish the work and cut it short in righteousness,

because the LORD will make a short work upon the earth."

29 As Isaiah has said before,

"Unless the Lord of Armies had left us a seed,

we would have become like Sodom,

and would have been made like Gomorrah."

30 What shall we say then? That the Gentiles, who didn’t follow after righteousness, attained to righteousness, even the righteousness which is of faith; 31 but Israel, following after a law of righteousness, didn’t arrive at the law of righteousness. 32 Why? Because they didn’t seek it by faith, but as it were by works of the law. They stumbled over the stumbling stone, 33 even as it is written,

"Behold, I lay in Zion a stumbling stone and a rock of offense;

and no one who believes in him will be disappointed."