1 Ørkenen og det tørre land skal glede sig, og den øde mark skal juble og blomstre som en lilje.

2 Den skal blomstre og juble, ja juble og synge med fryd; Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt; de skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.

3 Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke!

4 Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse, han kommer selv og frelser eder.

5 Da skal de blindes øine åpnes, og de døves ører oplates;

6 da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter frem i ørkenen, og bekker i ødemarken,

7 og det glødende sandhav skal bli til en sjø, og det tørste land til vannrike kilder; på det sted hvor sjakalene hvilte, vokser siv og rør.

8 Og der skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei, ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til; ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.

9 Der skal det ingen løve være, og intet rovdyr skal komme op på den, de skal ikke finnes der; men de gjenløste skal ferdes der.

10 Og Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, og sorg og sukk skal fly.

1 They joy from the wilderness and dry place, And rejoice doth the desert, and flourish as the rose,

2 Flourishing it doth flourish, and rejoice, Yea, [with] joy and singing, The honour of Lebanon hath been given to it, The beauty of Carmel and Sharon, They -- they see the honour of Jehovah, The majesty of our God.

3 Strengthen ye the feeble hands, Yea, the stumbling knees strengthen.

4 Say to the hastened of heart, `Be strong, Fear not, lo, your God; vengeance cometh, The recompence of God, He Himself doth come and save you.`

5 Then opened are eyes of the blind, And ears of the deaf are unstopped,

6 Then leap as a hart doth the lame, And sing doth the tongue of the dumb, For broken up in a wilderness have been waters, And streams in a desert.

7 And the mirage hath become a pond, And the thirsty land fountains of waters, In the habitation of dragons, Its place of couching down, a court for reed and rush.

8 And a highway hath been there, and a way, And the `way of holiness` is called to it, Not pass over it doth the unclean, And He Himself [is] by them, Whoso is going in the way -- even fools err not.

9 No lion is there, yea, a destructive beast Ascendeth it not, it is not found there, And walked have the redeemed,

10 And the ransomed of Jehovah return, And have entered Zion with singing. And joy age-during on their head, Joy and gladness they attain, And fled away have sorrow and sighing!