1 På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.
2 Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.
3 Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit.
4 Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.
5 For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.
6 Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg.
7 Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.
8 På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå.
9 Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.
10 Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet.
11 Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender.
12 Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.
13 Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn.
14 Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op*; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet. / {* nemlig til dette liv. 5MO 32, 26. JBS 18, 17. SLM 9, 7; 88, 11 fg. OSP 10, 7.}
15 Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut.
16 Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem.
17 Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre!
18 Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden.
19 Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.
20 Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over!
21 For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.
1 In that day sung is this song in the land of Judah: `We have a strong city, Salvation He doth make walls and bulwark.
2 Open ye the gates, that enter may a righteous nation, Preserving stedfastness.
3 An imagination supported Thou fortifiest peace -- peace! For in Thee it is confident.
4 Trust ye in Jehovah for ever, For in Jah Jehovah [is] a rock of ages,
5 For He bowed down the dwellers on high, A city set on high He maketh low, He maketh it low unto the earth, He causeth it to come unto the dust,
6 Tread it down doth a foot, Feet of the poor -- steps of the weak.
7 The path for the righteous [is] uprightness, O upright One, The path of the righteous Thou dost ponder.
8 Also, [in] the path of Thy judgments, O Jehovah, we have waited [for] Thee, To Thy name and to Thy remembrance [Is] the desire of the soul.
9 [With] my soul I desired Thee in the night, Also, [with] my spirit within me I seek Thee earnestly, For when Thy judgments [are] on the earth, The inhabitants of the world have learned righteousness.
10 The wicked findeth favour, He hath not learned righteousness, In a land of straightforwardness he dealeth perversely, And seeth not the excellency of Jehovah.
11 O Jehovah, high [is] Thy hand -- they see not, They see the zeal of the people, and are ashamed, Also, the fire -- Thine adversaries, consumeth them.
12 O Jehovah, Thou appointest peace to us, For, all our works also Thou hast wrought for us.
13 O Jehovah our God, lords have ruled us besides Thee, Only, by Thee we make mention of Thy name.
14 Dead -- they live not, Rephaim, they rise not, Therefore Thou hast inspected and dost destroy them, Yea, thou destroyest all their memory.
15 Thou hast added to the nation, O Jehovah, Thou hast added to the nation, Thou hast been honoured, Thou hast put far off all the ends of earth.
16 O Jehovah, in distress they missed Thee, They have poured out a whisper, Thy chastisement [is] on them.
17 When a pregnant woman cometh near to the birth, She is pained -- she crieth in her pangs, So we have been from Thy face, O Jehovah.
18 We have conceived, we have been pained. We have brought forth as it were wind, Salvation we do not work in the earth, Nor do the inhabitants of the world fall.
19 `Thy dead live -- My dead body they rise. Awake and sing, ye dwellers in the dust, For the dew of herbs [is] thy dew, And the land of Rephaim thou causest to fall.
20 Come, My people, enter into thy inner chambers, And shut thy doors behind thee, Hide thyself shortly a moment till the indignation pass over.
21 For, lo, Jehovah is coming out of His place, To charge the iniquity of the inhabitant of the earth upon him, And revealed hath the earth her blood, Nor doth she cover any more her slain!`