1 Ein Psalm Davids für Jeduthun, vorzusingen.

2 Meine Seele ist stille zu GOtt, der mir hilft.

3 Denn er ist mein Hort, meine Hilfe, mein Schutz, daß mich kein Fall stürzen wird, wie groß er ist.

4 Wie lange stellet ihr alle einem nach, daß ihr ihn erwürget, als eine hangende Wand und zerrissene Mauer?

5 Sie denken nur, wie sie ihn dämpfen, fleißigen sich der Lüge, geben gute Worte, aber im Herzen fluchen sie. Sela.

6 Aber meine Seele harret nur auf GOtt; denn er ist meine Hoffnung.

7 Er ist mein Hort, meine Hilfe und mein Schutz, daß ich nicht fallen werde.

8 Bei GOtt ist mein Heil, meine Ehre, der Fels meiner Stärke; meine Zuversicht ist auf GOtt.

9 Hoffet auf ihn allezeit, lieben Leute, schüttet euer Herz vor ihm aus! GOtt ist unsere Zuversicht. Sela.

10 Aber Menschen sind doch ja nichts, große Leute fehlen auch; sie wägen weniger denn nichts, soviel ihrer ist.

11 Verlasset euch nicht auf Unrecht und Frevel; haltet euch nicht zu solchem, das nichts ist. Fällt euch Reichtum zu, so hänget das Herz nicht dran.

12 GOtt hat ein Wort geredet, das habe ich etlichemal gehöret, daß GOtt allein mächtig ist.

13 Und du, HErr, bist gnädig und bezahlest einem jeglichen, wie er‘s verdienet.

1 Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David.

2 Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse.

3 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.

4 Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om?

5 De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela.

6 Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp.

7 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.

8 Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud.

9 Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela.

10 Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.

11 Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det!

12 En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det*, at styrke hører Gud til. / {* d.e. Gud har gjentatte ganger sagt.}

13 Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning.