1 Then David fled from Naioth at Ramah and went to Jonathan and asked, "What have I done? What is my crime? How have I wronged your father, that he is trying to kill me?"2 "Never!" Jonathan replied. "You are not going to die! Look, my father doesn't do anything, great or small, without letting me know. Why would he hide this from me? It isn't so!"3 But David took an oath and said, "Your father knows very well that I have found favor in your eyes, and he has said to himself, 'Jonathan must not know this or he will be grieved.' Yet as surely as the LORD lives and as you live, there is only a step between me and death."4 Jonathan said to David, "Whatever you want me to do, I'll do for you."5 So David said, "Look, tomorrow is the New Moon feast, and I am supposed to dine with the king; but let me go and hide in the field until the evening of the day after tomorrow.6 If your father misses me at all, tell him, 'David earnestly asked my permission to hurry to Bethlehem, his hometown, because an annual sacrifice is being made there for his whole clan.'7 If he says, 'Very well,' then your servant is safe. But if he loses his temper, you can be sure that he is determined to harm me.8 As for you, show kindness to your servant, for you have brought him into a covenant with you before the LORD. If I am guilty, then kill me yourself! Why hand me over to your father?"9 "Never!" Jonathan said. "If I had the least inkling that my father was determined to harm you, wouldn't I tell you?"10 David asked, "Who will tell me if your father answers you harshly?"11 "Come," Jonathan said, "let's go out into the field." So they went there together.12 Then Jonathan said to David, "I swear by the LORD, the God of Israel, that I will surely sound out my father by this time the day after tomorrow! If he is favorably disposed toward you, will I not send you word and let you know?13 But if my father intends to harm you, may the LORD deal with Jonathan, be it ever so severely, if I do not let you know and send you away in peace. May the LORD be with you as he has been with my father.14 But show me unfailing kindness like the LORD's kindness as long as I live, so that I may not be killed,15 and do not ever cut off your kindness from my family —not even when the LORD has cut off every one of David's enemies from the face of the earth."16 So Jonathan made a covenant with the house of David, saying, "May the LORD call David's enemies to account."17 And Jonathan had David reaffirm his oath out of love for him, because he loved him as he loved himself.18 Then Jonathan said to David, "Tomorrow is the New Moon feast. You will be missed, because your seat will be empty.19 The day after tomorrow, toward evening, go to the place where you hid when this trouble began, and wait by the stone Ezel.20 I will shoot three arrows to the side of it, as though I were shooting at a target.21 Then I will send a boy and say, 'Go, find the arrows.' If I say to him, 'Look, the arrows are on this side of you; bring them here,' then come, because, as surely as the LORD lives, you are safe; there is no danger.22 But if I say to the boy, 'Look, the arrows are beyond you,' then you must go, because the LORD has sent you away.23 And about the matter you and I discussed —remember, the LORD is witness between you and me forever."24 So David hid in the field, and when the New Moon feast came, the king sat down to eat.25 He sat in his customary place by the wall, opposite Jonathan, "and Abner sat next to Saul, but David's place was empty.26 Saul said nothing that day, for he thought, "Something must have happened to David to make him ceremonially unclean —surely he is unclean."27 But the next day, the second day of the month, David's place was empty again. Then Saul said to his son Jonathan, "Why hasn't the son of Jesse come to the meal, either yesterday or today?"28 Jonathan answered, "David earnestly asked me for permission to go to Bethlehem.29 He said, 'Let me go, because our family is observing a sacrifice in the town and my brother has ordered me to be there. If I have found favor in your eyes, let me get away to see my brothers.' That is why he has not come to the king's table."30 Saul's anger flared up at Jonathan and he said to him, "You son of a perverse and rebellious woman! Don't I know that you have sided with the son of Jesse to your own shame and to the shame of the mother who bore you?31 As long as the son of Jesse lives on this earth, neither you nor your kingdom will be established. Now send someone to bring him to me, for he must die!"32 "Why should he be put to death? What has he done?" Jonathan asked his father.33 But Saul hurled his spear at him to kill him. Then Jonathan knew that his father intended to kill David.34 Jonathan got up from the table in fierce anger; on that second day of the feast he did not eat, because he was grieved at his father's shameful treatment of David.35 In the morning Jonathan went out to the field for his meeting with David. He had a small boy with him,36 and he said to the boy, "Run and find the arrows I shoot." As the boy ran, he shot an arrow beyond him.37 When the boy came to the place where Jonathan's arrow had fallen, Jonathan called out after him, "Isn't the arrow beyond you?"38 Then he shouted, "Hurry! Go quickly! Don't stop!" The boy picked up the arrow and returned to his master.39 (The boy knew nothing about all this; only Jonathan and David knew.)40 Then Jonathan gave his weapons to the boy and said, "Go, carry them back to town."41 After the boy had gone, David got up from the south side of the stone and bowed down before Jonathan three times, with his face to the ground. Then they kissed each other and wept together —but David wept the most.42 Jonathan said to David, "Go in peace, for we have sworn friendship with each other in the name of the LORD, saying, 'The LORD is witness between you and me, and between your descendants and my descendants forever.'" Then David left, and Jonathan went back to the town. [^2]

1 Men David flyktet fra Nevajot ved Rama og kom og sa åpent og likefrem til Jonatan: Hvad har jeg gjort, hvad er min misgjerning, og hvad er min synd mot din far, siden han står mig efter livet?2 Da sa han til ham: Langt derifra! Du skal ikke dø; du vet min far gjør intet, hverken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for mig; hvorfor skulde da min far dølge dette for mig? Nei, det er ikke så.3 Men David svarte med en ed: Din far vet meget vel at jeg har funnet nåde for dine øine, og derfor tenker han som så: Jonatan må ikke få vite dette, forat han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever: Det er bare et skritt mellem mig og døden.4 Da sa Jonatan til David: Alt hvad du ønsker, vil jeg gjøre for dig.5 David svarte Jonatan: Imorgen er det nymåne-dagen; da skulde jeg jo sitte til bords med kongen; men la mig nu få gå, så vil jeg skjule mig ute på marken til iovermorgen aften.6 Dersom da din far savner mig, så skal du si: David bad mig inntrengende om han måtte få gå hjem til Betlehem i all hast; for hele ætten holder nu sin årlige ofring der.7 Dersom han da sier så: Det er godt - da kan din tjener være trygg; men dersom hans vrede optendes, så kan du være viss på at det er hans faste forsett å gjøre noget ondt.8 Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt din tjener inntrede i vennskapspakt med dig i Herrens navn! Men er det nogen misgjerning hos mig, så drep du mig! Hvorfor skulde du vel føre mig til din far?9 Jonatan svarte: Nei, det skal aldri hende dig! Men skjønner jeg at det er et fast forsett hos min far å la noget ondt hende dig, skulde jeg da ikke la dig få vite det?10 Da sa David til Jonatan: Hvem skal varsle mig om det eller si mig om din far svarer dig ublidt?11 Og Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken! Så gikk de begge ut på marken.12 Og Jonatan sa til David: Ved Herren, Israels Gud: Når jeg utforsker min far imorgen eller iovermorgen på denne tid og ser han er vel sinnet mot David, og jeg så ikke sender bud til dig og åpenbarer dig det,13 så må Herren la det gå Jonatan ille både nu og siden! Vil min far føre ondt over dig, så skal jeg åpenbare det for dig og la dig slippe bort, så du kan dra din vei i fred. Og Herren være med dig, som han har vært med min far!14 Og vil du ikke, hvis jeg enda* er i live - vil du ikke da gjøre Herrens miskunnhet mot mig og ikke la mig dø? / {* nemlig når du er blitt konge.}15 Og aldri nogensinne vil du ta bort din godhet fra mitt hus, ikke engang når Herren gjør ende på Davids fiender og utrydder dem alle som én av jorden.16 Så gjorde Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Herren ta hevn over Davids fiender!17 Og Jonatan besvor atter David ved sin kjærlighet til ham; for han hadde ham kjær som sitt eget liv.18 Så sa Jonatan til ham: Imorgen er det nymåne-dagen; da vil du bli savnet når din plass er tom.19 Men gå iovermorgen skyndsomt ned til det sted hvor du holdt dig skjult den dag ugjerningen skulde vært utført*, og sett dig ved Ezelstenen. / {* 1SA 19, 2. 3.}20 Da skal jeg skyte tre piler bortover mot den som om jeg skjøt til måls.21 Så skal jeg sende min tjener der bort og si: Gå og finn pilene! Sier jeg da til tjeneren: Se, pilene ligger hitenfor dig, ta dem - så kom! For da kan du være trygg, og der er ingen fare, så sant Herren lever.22 Men sier jeg til den unge mann: Se, pilene ligger bortenfor dig - så gå! For da vil Herren at du skal dra bort.23 Og vedkommende det vi har talt om, jeg og du, så er Herren vidne mellem mig og dig til evig tid.24 Så skjulte David sig ute på marken. Da det blev nymåne, satte kongen sig til bords for å holde måltid.25 Og kongen satt på sin vanlige plass, på plassen ved veggen, og Jonatan stod op, og Abner satte sig ved siden av Saul; men Davids plass var tom.26 Saul sa ikke noget den dag; for han tenkte: Det har hendt ham noget, så han ikke er ren* - nei, han er ikke ren. / {* 3MO 15, 16 fg.}27 Men da Davids plass også den næste dag - dagen efter nymåne - var tom, sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor er Isais sønn hverken igår eller idag kommet til måltidet?28 Jonatan svarte Saul: David; bad mig inntrengende om han måtte få gå til Betlehem;29 han sa: Kjære, la mig få gå! For vår ætt holder en offerhøitid i vår by, og min bror har selv pålagt mig å komme; har jeg funnet nåde for dine øine, så gi mig lov til å ta bort og hilse på mine brødre! Derfor er han ikke kommet til kongens bord.30 Da optendtes Sauls vrede mot Jonatan, og han sa til ham: Du sønn av en forvendt og gjenstridig kvinne! Vet jeg ikke at du har Isais sønn kjær til skam for dig selv og til skam for din mors blusel?31 For så lenge Isais sønn er til på jorden, er hverken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til mig, for han er dødsens.32 Jonatan svarte Saul, sin far, og sa til ham: Hvorfor skal han dø? Hvad har han gjort?33 Men Saul slynget spydet mot ham for å felle ham; da skjønte Jonatan at det var hans fars faste forsett å drepe David.34 Og Jonatan stod op fra bordet i brennende vrede, og han smakte ikke mat den annen nymåne-dag; for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde hånet ham.35 Morgenen efter gikk Jonatan ut på marken på den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en liten gutt med sig.36 Og han sa til gutten: Spring og finn pilene som jeg skyter ut! Gutten sprang avsted, og han skjøt pilen bort over ham.37 Og da gutten kom til det sted hvor pilen lå, den som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til gutten: Ligger ikke pilen bortenfor dig?38 Så ropte Jonatan ennu en gang til gutten: Vær snar, skynd dig, stans ikke! Og Jonatans gutt samlet pilene op og kom til sin herre.39 Men gutten visste ikke om noget; det var bare Jonatan og David som visste hvad det gjaldt.40 Så gav Jonatan sine våben til gutten og sa til ham: Gå og ta dem med dig til byen!41 Da gutten var kommet dit, kom David frem på sydsiden [av stenen*], og han falt på sitt ansikt til jorden og bøide sig tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, og David storgråt. / {* sml. 1SA 20, 19.}42 Og Jonatan sa til David: Gå bort i fred! Hvad vi to har svoret i Herrens navn da vi sa: Herren være vidne mellem mig og dig og mellem min ætt og din ætt til evig tid [det skal stå fast].43 Så brøt han op og gikk sin vei; men Jonatan gikk inn i byen.