1 Pois quanto à ministração para com os santos, é-me supérfluo escrever-vos;

2 porque sei a vossa boa vontade, pela qual de vós me glorio diante dos macedônios, por estar a Acaia pronta desde o ano passado e ter servido o vosso zelo de estímulo à maior parte deles.

3 Mas enviei os irmãos, para que neste particular não se tornasse vão o nosso louvor a vosso respeito, a fim de que fôsseis preparados, como eu o disse,

4 para não sermos envergonhados nós, por não dizer vós, nesta confiança, se, porventura, forem comigo macedônios e não vos acharem preparados.

5 Portanto julguei necessário rogar aos irmãos, que fossem adiante ter convosco, e que preparassem de antemão a vossa liberalidade prometida há tempos, para que assim estivesse pronta, como liberalidade e não como extorsão.

6 Mas digo isto: Aquele que semeia pouco, também colherá pouco; e aquele que semeia em abundância, também colherá em abundância.

7 Faça cada um conforme resolveu em seu coração, não com tristeza, nem por necessidade; porque Deus ama ao que dá alegremente.

8 Deus pode fazer abundar em vós toda a graça, a fim de que, tendo sempre toda a suficiência em tudo, abundeis em toda a boa obra,

9 como está escrito: Espalhou, deu aos pobres, A sua justiça permanece para sempre.

10 Aquele que supre o semeador de semente e de pão para alimento, suprirá e multiplicará a vossa sementeira, e aumentará os frutos da vossa justiça;

11 sendo enriquecidos em tudo para toda a liberalidade, a qual resulta por nós em ações de graças a Deus.

12 Pois a ministração deste serviço não somente supre as necessidades dos santos, mas também aumenta mediante muitas ações de graças a Deus;

13 visto que pela prova desta ministração eles glorificam a Deus pela obediência da vossa confissão ao Evangelho de Cristo e pela liberalidade da vossa contribuição para eles e para todos;

14 enquanto também, orando eles por vós, sentem ardente afeto por vós, por causa da superabundante graça de Deus que há em vós.

15 Graças a Deus pelo seu dom inefável.

1 For om hjelpen til de hellige har jeg ikke nødig å skrive til eder;

2 jeg kjenner jo eders redebonhet, som jeg roser eder for hos makedonierne, idet jeg sier: Akaia har vært rede like fra ifjor; og eders nidkjærhet tilskyndte så mange.

3 Men jeg sender brødrene, forat ikke den ros vi har gitt eder, skal bli til intet i dette stykke, forat I, som jeg har sagt, må være rede,

4 så vi, for ikke å si I selv, ikke skal bli til skamme i denne tillit når det kommer makedoniere med mig og finner eder uferdige.

5 Derfor aktet jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til eder og forut få i stand den gave I før har lovt, at den må være ferdig som en velsignelse, og ikke som en karrig gave.

6 Men dette sier jeg: Den som karrig sår, skal karrig høste, og den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser.

7 Hver gi så som han setter sig fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.

8 Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning,

9 som skrevet er: Han strødde ut, han gav de fattige; hans rettferdighet blir til evig tid.

10 Og han som gir såmannen såkorn og brød til å ete, han skal og gi eder utsæd og øke den og gi vekst til fruktene av eders rettferdighet,

11 idet I blir rike i alle ting til all opriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud.

12 For den hjelp som ydes ved denne tjeneste, råder ikke bare bot på de helliges trang, men bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud,

13 idet de ved det hjertelag som denne hjelp viser, kommer til å prise Gud for eders lydighet til å bekjenne Kristi evangelium og for opriktigheten i eders samfund med dem og med alle,

14 idet også de med bønn for eder lenges efter eder på grunn av den Guds nåde som er så overvettes rik over eder.

15 Gud være takk for sin usigelige gave!