1 Fiz aliança com os meus olhos; Como, pois, haveria eu de olhar para uma donzela?

2 Pois que porção teria eu do Deus lá de cima, E que herança do Todo-poderoso lá do alto?

3 Acaso não há calamidade para o injusto, E desastre para os que obram a iniqüidade?

4 Porventura não vê ele todos os meus caminhos, E conta todos os meus passos?

5 Se eu tenho andado na companhia de falsidade; E o meu pé se tem apressado após o engano;

6 (Seja eu pesado em balança fiel, Para que Deus conheça a minha integridade);

7 Se os meus passos se têm desviado do caminho, E o meu coração tem seguido os meus olhos, E se qualquer mancha se tem pegado às minhas mãos;

8 Então que eu semeie, e outro coma; Seja arrancado o que produz o meu campo.

9 Se o meu coração se tem deixado seduzir por causa duma mulher, E tenho armado traição à porta do meu próximo;

10 Então moa minha mulher para outro, E sobre ela encurvem-se outros.

11 Pois isso seria um crime infame; Isso seria uma iniqüidade que deveria ser punida pelos juízes:

12 Pois é fogo que consome até a destruição, E desarreigaria toda a minha renda.

13 Se desprezei o direito do meu servo ou da minha serva, Quando eles pleitearam comigo:

14 Que, pois, farei, quando Deus se levantar? E quando ele me visitar, que lhe responderei?

15 Quem me fez na madre a mim, não os fez também a eles? E não foi um que nos formou na madre?

16 Se retive o que desejavam os pobres, Ou se fiz desfalecer os olhos da viúva;

17 Ou se tenho comido sozinho o meu bocado, E dele o órfão não participou

18 (Pelo contrário desde a minha mocidade eu o criei como pai, E desde a madre da minha mãe fui o guia da viúva);

19 Se tenho visto alguém perecer por falta de roupa, Ou que o necessitado não tem com que se cobrir;

20 Se os seus lombos não me abençoaram, E se não se aquentava com os velos das minhas ovelhas,

21 Se tenho levantado a minha mão contra o órfão, Porque eu sentia apoio nos juízes:

22 Então caia o meu ombro da juntura, E dos ossos separe-se o meu braço.

23 Pois a calamidade vinda de Deus foi para mim um horror, Por causa da sua majestade eu nada pude fazer.

24 Se fiz do ouro a minha esperança, E disse ao ouro fino: Em ti confio;

25 Se me regozijei por ser grande a minha riqueza, E por ter a minha mão alcançado muito;

26 Se olhei para o sol quando resplandecia, Ou para a lua quando caminhava cheia de brilho,

27 E o meu coração se deixou enganar em oculto, E beijos lhes mandei com a minha mão:

28 Isso também seria uma iniqüidade que devia ser punida pelos juízes: Pois eu teria negado a Deus que está lá em cima.

29 Se me regozijei na ruína daquele que me odiava; Ou exultei quando o mal lhe sobreveio,

30 (Eu não permiti, na verdade, que a minha boca pecasse, Pedindo com imprecação a sua morte);

31 Se as pessoas da minha tenda não disseram: Quem nos dera achar a alguém que não nos tenha fartado da carne provida por ele.

32 O estrangeiro não passou a noite na rua, Mas abri as minhas portas ao viandante;

33 Se como Adão encobri as minhas transgressões, Escondendo a minha iniqüidade no meu seio,

34 Porque eu tinha medo da grande multidão, E o desprezo das famílias me aterrorizava, De modo que me calei e não saí da porta.

35 Oxalá que eu tivesse quem me ouvisse! (Eis a minha assinatura! que me responda o Todo-poderoso)! E que eu tivesse a acusação que o meu adversário escreveu!

36 Por certo eu a levaria sobre o ombro; Atá-la-ia à fronte como uma coroa.

37 Declarar-lhe-ia o número dos meus passos; Como um príncipe chegar-me-ia a ele.

38 Se a minha terra clamar contra mim, E se os meus sulcos juntamente chorarem;

39 Se comi os seus frutos sem dinheiro, Ou se fiz que os seus donos morressem:

40 Produza ela espinhos em lugar de trigo, E plantas daninhas em lugar de cevada. Acabadas são as palavras de Jó.

1 En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

2 Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

3 Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

4 Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

5 Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

6 - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

7 dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

8 gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

9 Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

10 gid da min hustru må male korn* for en annen, og andre menn bøie sig over henne! / {* 2MO 11, 5.}

11 For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

12 det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

13 Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

14 Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

15 Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

16 Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

17 Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

18 Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne* ved hånden. / {* enken, JBS 31, 16.}

19 Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

20 Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

21 Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

22 Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

23 For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

24 Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

25 Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

26 Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

27 blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss*? / {* så jeg gjorde mig skyldig i avgudsdyrkelse.}

28 Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

29 Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

30 Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

31 Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

32 Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

33 Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

34 fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

35 Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift*, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op! / {* mitt underskrevne innlegg i saken.}

36 Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

37 jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

38 Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

39 dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

40 gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.