1 Então respondeu Bildade suíta:

2 Até quando andareis à caça de palavras? Entendei, e depois falaremos.

3 Por que somos reputados por animais, E feitos imundos aos vossos olhos?

4 Tu que te despedaças na tua ira, Acaso por amor de ti será abandonada a terra? Ou será a penha removida do seu lugar?

5 Na verdade a luz do iníquo se apagará, E não resplandecerá a chama do seu fogo.

6 A luz se obscurecerá na sua tenda, E a lâmpada que está por cima dele se apagará.

7 Estreitar-se-ão os passos do seu poder, E o seu conselho o derribará.

8 Pois pelos seus próprios pés é lançado na rede, E anda sobre as malhas.

9 O alçapé o apanha pelo calcanhar, E o laço o prende.

10 A corda está-lhe escondida na terra, E a armadilha na vereda.

11 De todos os lados o amedrontam terrores, E de perto perseguem-lhe os pés.

12 O seu vigor será consumido pela fome, E a calamidade estará pronta ao seu lado.

13 Serão devorados os membros do seu corpo; O primogênito da morte devorará os seus membros.

14 Será arrancado da sua tenda em que confia, Será levado ao rei dos terrores.

15 Na sua tenda habitarão os que não lhe pertencem, Espalhar-se-á enxofre sobre a sua habitação.

16 Por baixo as suas raízes secarão, E por cima murcharão os seus ramos.

17 A sua memória perecerá do país, E o seu nome não ficará sobre a face da terra.

18 Será lançado da luz para as trevas, E afugentado do mundo.

19 Não terá nem filho nem neto entre o seu povo, Nem alguém que fique onde ele peregrinava.

20 Os do ocidente pasmam do dia dele, Assim como se espantam os do oriente.

21 Na verdade tais são as moradas do ímpio, E este é o paradeiro daquele que não conhece a Deus.

1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

2 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.

3 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?

4 Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

5 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

6 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

7 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;

8 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.

9 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.

10 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

11 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

12 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.

13 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte* fortærer hans lemmer. / {* d.e. sykdom som volder døden.}

14 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.

15 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

16 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.

17 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.

18 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

19 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.

20 Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.}

21 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.