1 Então respondeu Jó:

2 Até quando afligireis a minha alma, E me despedaçareis com palavras?

3 Já são dez vezes que me haveis vituperado: Não vos envergonhais de me oprimir?

4 Embora tenha eu de fato errado, O meu erro fica comigo.

5 Se vos engrandecerdes na verdade contra mim, E me incriminardes pelo meu opróbrio;

6 Sabei que Deus não me fez justiça, E me cercou com a sua rede.

7 Eis que clamo: Violência! porém não sou ouvido; Peço socorro, porém não há justiça.

8 Com muros fechou ele o meu caminho, de modo que não posso passar, E pôs trevas nas minhas veredas.

9 Despojou-me da minha glória, E tirou-me da cabeça a coroa.

10 De todos os lados me derrui, e eu me vou, E a minha esperança arranca-a como uma árvore.

11 Acende também a sua ira contra mim, E sou tido por ele como um dos seus adversários.

12 Avançam-se as suas tropas juntas, Levantam um caminho alto contra mim, E acampam-se ao redor da minha tenda.

13 Ele pôs longe de mim a meus irmãos, E os que me conhecem são de todo alienados de mim.

14 Meus parentes faltaram, E os meus conhecidos esqueceram-se de mim.

15 Os que moram em minha casa, e as minhas servas, me têm por estranho: Sou estrangeiro aos seus olhos.

16 Chamo ao meu servo, e ele não me responde: Tenho que suplicar-lhe com a minha boca.

17 O meu bafo é intolerável à minha mulher, Sou repugnante aos filhos de minha mãe.

18 Até os pequeninos me desprezam; Tentando levantar-me, falam de mim.

19 Todos os meus amigos íntimos me abominam, E os que eu amava me voltam as costas.

20 Os meus ossos apegam-se à minha pele e à minha carne, E escapei-me com a pele dos meus dentes.

21 Compadecei-vos de mim, compadecei-vos de mim, amigos meus; Pois a mão de Deus me tocou.

22 Por que me perseguis como Deus, E não cessais de devorar a minha carne?

23 Oxalá que as minhas palavras fossem agora escritas! Oxalá que fossem inscritas num livro!

24 Que com uma pena de ferro, e com chumbo, Fossem para sempre gravadas na rocha!

25 Sei porém que o meu redentor vive, E o que vem depois de mim, se levantará em pé sobre o pó;

26 E depois de destruída esta minha pele, Mesmo fora da minha carne verei a Deus:

27 Vê-lo-ei ao meu lado, E os meus olhos o contemplarão, não mais como adversário: Eis que os meus rins desfalecem dentro em mim.

28 Se disserdes: Como o havemos de perseguir! E que a causa deste mal se acha em mim,

29 Temei a espada: Terríveis são os castigos dela, Para que saibais que há juízo.

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}

28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.