1 Todavia peço-te, Jó, que ouças o meu discurso, E que dês ouvidos a todas as minhas palavras.

2 Eis que agora abro a minha boca, E em minha boca fala a minha língua.

3 As minhas palavras vão mostrar que é reto o meu coração! Os meus lábios falarão com sinceridade o que sabem.

4 O espírito de Deus me fez, E o assopro do Todo-poderoso me dá vida.

5 Se puderes, responde-me; Põe as tuas palavras em ordem diante de mim, apresenta-te.

6 Eis que diante de Deus sou o que tú és; Eu também sou formado do barro.

7 Eis que não inspiro terror que te amedronte, Nem será pesada sobre ti a minha mão.

8 Na verdade disseste aos meus ouvidos, E ouvi o som das tuas palavras:

9 Estou limpo, sem transgressão; Sou inocente, e não há em mim iniqüidade:

10 Eis que Deus procura motivos de inimizade comigo, E me considera como o seu inimigo,

11 Põe no tronco os meus pés, E observa todas as minhas veredas.

12 Eu te responderei que nisso não tens razão, Pois Deus é maior do que o homem.

13 Queres contender com ele, Porque ele não dá conta dos seus atos.

14 Entretanto Deus fala de um modo, E ainda de outro modo, sem que o homem lhe atenda.

15 Em sonho, em visão noturna, Quando cai sono profundo sobre os homens, E dormem na cama;

16 Então lhes abre os ouvidos, E lhes sela a instrução,

17 Para apartar o homem do seu mau propósito, E escondê-lo da soberba;

18 Para guardar da cova a sua alma, E que a sua vida não pereça pela espada.

19 É castigado no seu leito com dores, E com luta constante nos seus ossos.

20 De modo que a sua vida abomina o pão, E a sua alma a comida apetecível.

21 Consome-se a sua carne, de maneira que desaparece, E os seus ossos que não se viam, se descobrem.

22 A sua alma aproxima-se da cova; E a sua vida, dos mensageiros da morte.

23 Se houver com ele um anjo, Um intérprete, um entre mil, Para mostrar ao homem qual é o seu dever;

24 Então Deus se compadece dele, e diz ao anjo: Livra-o, para que não desça à cova, Acabo de achar resgate.

25 A sua carne faz-se mais fresca do que a duma criança, Ele torna aos dias da sua mocidade.

26 Ele ora a Deus, e Deus lhe é propício; De modo que lhe vê o rosto com júbilo, E lhe restitui a sua justiça.

27 Canta diante dos homens, e diz: Pequei, e perverti o que era reto, E não fui punido como merecia.

28 Deus resgatou a minha alma da cova, E a minha vida verá a luz.

29 Eis que tudo isso faz Deus Duas, e três vezes, ao homem,

30 Para reconduzir da cova a sua alma, A fim de que seja iluminado com a luz dos viventes.

31 Atende, Jó, ouve-me; Cala-te, e eu falarei.

32 Se tens alguma cousa que dizer, responde-me; Fala, porque gostaria de te dar razão.

33 Se não, escuta-me; Cala-te, e eu te ensinarei a sabedoria.

1 Men hør nu, Job, på min tale og lytt til alle mine ord!

2 Se, jeg har åpnet mine leber, allerede taler min tunge i min munn.

3 Ærlige og opriktige er mine ord, og hvad jeg vet, skal mine leber uttale likefrem.

4 Guds Ånd har skapt mig, og den Allmektiges ånde holder mig live.

5 Hvis du kan, så svar mig! Rust dig mot mig, tred frem!

6 Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

7 Redsel for mig skal ikke overvelde dig, og min myndighet ikke tynge dig.

8 Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, så lød dine ord som jeg hørte:

9 Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning;

10 men Gud søker grunn til fiendskap mot mig, han akter mig for sin uvenn;

11 han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier.

12 Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig; Gud er jo større enn et menneske.

13 Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord.

14 Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det.

15 I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie,

16 da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem,

17 for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen,

18 for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.

19 Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben.

20 Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat.

21 Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere, og hans ben, som en før ikke så, ligger bare;

22 hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler.

23 Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei,

24 da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.

25 Hans kropp blir da frodigere enn i ungdommen, han blir atter som i sin ungdoms dager.

26 Han beder til Gud, og han er ham nådig; han ser Guds åsyn med jubel, og han gir mennesket dets rettferdighet tilbake.

27 Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte mig det ikke;

28 han har fridd min sjel fra å fare ned i graven, og mitt liv ser lyset med lyst.

29 Se, alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann

30 for å frelse hans sjel fra graven, så han omstråles av de levendes lys.

31 Gi akt, Job, hør på mig! Ti, så jeg får tale.

32 Har du ord, så svar mig, tal! Jeg vil gjerne gi dig rett.

33 Hvis ikke, så hør du på mig! Ti, så jeg får lære dig visdom.