1 Prosseguiu ainda Eliú:
2 Espera-me um pouco, e te mostrarei, Porque ainda tenho alguma cousa a dizer a favor de Deus.
3 De longe trarei o meu conhecimento, E ao meu Criador atribuirei a justiça.
4 Pois, na verdade, as minhas palavras não são falsas: Está contigo um que tem perfeito conhecimento.
5 Eis que Deus é grande, e não despreza a ninguém: É grande no poder do entendimento.
6 Ele não preserva a vida do iníquo, Mas faz justiça aos aflitos.
7 Dos justos não aparta os seus olhos; Mas juntamente com os reis sobre o trono Fá-los sentar para sempre, e são exaltados.
8 Se estiverem presos em grilhões, E atados com as cordas da aflição,
9 Ele lhes faz ver as suas obras, As suas transgressões e que se têm portado com soberba.
10 Abre-lhes também o ouvido para receberem a instrução, E ordena que se tornem da iniqüidade.
11 Se o ouvirem e o servirem, Passarão os seus dias em prosperidade, E os seus anos em prazeres.
12 Mas se não ouvirem, perecerão à espada, E morrerão na sua cegueira.
13 Porém os ímpios de coração se entregam à colera; Não clamam a Deus por socorro, quando os põe em grilhões.
14 Perdem a vida na sua mocidade, E morrem como os sodomitas.
15 Ele livra o aflito por meio da sua aflição, E na opressão lhe abre o ouvido.
16 Na verdade te haveria tirado da angústia Para um lugar espaçoso, onde não há estreiteza; E as iguarias da sua mesa seriam cheias de gordura.
17 Mas estás de completo acordo com o juízo do iníquo: O juízo e a justiça tomarão conta de ti.
18 Não permitas, pois, que a ira te induza a escarnecer; Nem te desvie a grandeza do resgate.
19 Bastarão, porventura, as tuas riquezas, para que não estejas em aperto, Ou todas as forças da tua fortaleza?
20 Não suspires pela noite, Em que povos são cortados do seu lugar.
21 Guarda, não declines para a iniqüidade, Pois isso escolhes antes que a aflição.
22 Eis que Deus em seu poder procede com alteza; Quem ensina como ele?
23 Quem lhe prescreveu o seu caminho? Ou quem poderá dizer: Praticaste a injustiça?
24 Lembra-te de magnificares as suas obras, De que têm cantado os homens.
25 Todos os homens têm olhado para elas; O homem as comtempla de longe.
26 Eis que Deus é grande, e não o conhecemos; O número dos seus anos não se pode esquadrinhar.
27 Pois suga as gotas de água, Que do seu vapor se tornam em chuva,
28 A qual as nuvens derramam E fazem cair abundantemente sobre o homem.
29 Também pode alguém, porventura, entender o expandir das nuvens, Os trovões do seu pavilhão?
30 Eis que ao redor de si estende a sua luz, E cobre o fundo do mar.
31 Pois por estas cousas julga o povo; Ele dá alimento em abundância.
32 Cobre as mãos com o relâmpago, E dá-lhe ordem contra o agressor.
33 O fragor da tempestade dá notícias a respeito dele, Também o gado o faz a respeito do temporal que vem subindo.
1 Og Elihu blev ved og sa:
2 Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.
3 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.
4 For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.
5 Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.
6 Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.
7 Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.
8 Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,
9 så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,
10 og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.
11 Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.
12 Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.
13 Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}
14 De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}
15 Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.
16 Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.
17 Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.
18 La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}
19 Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?
20 Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!
21 Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.
22 Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?
23 Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?
24 Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!
25 All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.
26 Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;
27 han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;
28 fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.
29 Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}
30 Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}
31 For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.
32 Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.
33 Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.