1 Disse mais Eliú:

2 Acaso pensas que isto é o teu direito, Ou dizes: Maior é a minha justiça do que a de Deus,

3 Para que digas: Que te aproveitará? E: Que proveito tenho mais do que se eu tivera pecado?

4 Eu te responderei a ti E aos teus companheiros também.

5 Olha para os céus, e vê; E contempla o firmamento que é mais alto do que tu.

6 Se pecas, que mal lhe causas tu? E se as tuas transgressões se multiplicam, que lhe fazes?

7 Se és justo, que lhe dás? Ou que recebe ele da tua mão?

8 A tua maldade pode fazer o mal ao homem teu semelhante; E a tua justiça pode ser útil ao filho do homem.

9 Por causa da multidão das opressões gritam os homens, Clamam por auxílio em razão dos braços dos poderosos;

10 Mas ninguém diz: Onde está Deus meu Criador, Que inspira canções durante a noite;

11 Que nos ensina mais do que às bestas da terra, E nos faz mais sábios do que as aves do céu?

12 Ali clamam (mas ninguém há que responda) Por causa da sabedoria dos maus.

13 É em vão que se grita, Deus não ouvirá, O Todo-poderoso não o levará em conta.

14 Ainda que dizes que não o vês, A tua causa está diante dele; portanto espera-o.

15 Mas agora, porque não visita com a sua ira, Nem faz muito caso da arrogância,

16 Por isso começa Jó a falar vãmente; Multiplica sem ciência palavras.

1 Og Elihu tok atter til orde og sa:

2 Holder du det for rett, du som har sagt: Jeg er rettferdigere enn Gud,

3 at du sier: Hvad nytter det mig, hvad gagn har jeg av at jeg ikke synder?

4 Jeg vil gi dig svar, og dine venner med dig.

5 Vend ditt øie mot himmelen og se, gi akt på skyene høit over dig!

6 Om du synder, hvad gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hvad skade volder du ham?

7 Er du rettferdig, hvad kan du gi ham, hvad mottar han av din hånd?

8 Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noget å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.

9 Over de mange undertrykkelser klager de; de skriker om hjelp mot de mektiges arm.

10 Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten*, / {* d.e. i ulykkens natt.}

11 han som gir oss forstand fremfor jordens dyr og gjør oss vise fremfor himmelens fugler?

12 Da roper de, uten at han svarer, om hjelp mot de ondes overmot.

13 Ja visselig, Gud hører ikke på tomme ord, den Allmektige akter ikke på slikt.

14 Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må bie på ham.

15 Men nu, fordi du ikke gjør det, hjemsøker han dig i sin vrede, og han akter ikke stort på overmodige ord.

16 Og Job oplater sin munn med tom tale; han bruker mange ord i sin uforstand.