1 Então respondeu Jó:
2 Ouvi atentamente as minhas palavras; Seja isso a consolação que me quereis dar.
3 Permiti-me que eu também fale; E havendo eu falado, zombai.
4 É porventura do homem que eu me queixo? Não tenho motivo de me impacientar?
5 Olhai para mim e pasmai, E ponde a mão sobre a vossa boca.
6 Mesmo de pensar nisto, me perturbo, E o horror apodera-se da minha carne;
7 Por que vivem os iníquos, Se envelhecem, e se robustecem em poder?
8 Seus filhos estabelecem-se com eles à sua vista, E os seus descendentes diante dos seus olhos.
9 As suas casas estão livres de medo, E a vara de Deus não cai sobre eles.
10 O seu touro gera, e não falha; Pare a sua vaca, e não aborta.
11 Fazem sair a seus filhos como um rebanho, E os seus pequenos saltam e brincam.
12 Cantam ao som do tamboril e da harpa, E regozijam-se ao som da flauta.
13 Passam os seus dias em prosperidade, E num momento descem a Cheol.
14 Contudo disseram a Deus: Retira-te de nós; Pois não desejamos conhecer os teus caminhos.
15 Que é o Todo-poderoso, para que o sirvamos? Que nos aproveitará, se lhe dirigirmos orações?
16 Eis que não está nas mãos deles a sua prosperidade; Longe de mim o conselho dos iníquos!
17 Quantas vezes sucede que se apaga a lâmpada dos iníquos? Que lhes sobrevém a calamidade? Que Deus na sua ira lhes distribui dores?
18 Que eles são como a palha diante do vento, E como a pragana que a tempestade leva?
19 Deus, dizeis vós, reserva a iniqüidade do pai para seus filhos, Mas é a ele mesmo que Deus deveria punir, para que o sinta.
20 Vejam os seus próprios olhos a sua destruição, E beba ele do furor do Todo-poderoso.
21 Pois que se lhe dá a ele da sua casa depois de morto, Quando lhe for cortado o número dos seus meses?
22 Acaso a Deus ensinará alguém ciência, Desde que é ele quem julga os que são elevados?
23 Um morre em seu pleno vigor, Inteiramente sossegado e tranqüilo;
24 Com os seus baldes cheios de leite, E a medula dos seus ossos umedecida;
25 Outro, porém, morre em amargura de alma, E nunca prova o bem;
26 Dormem juntamente no pó, Cobrem-nos os vermes.
27 Eis que conheço os vossos pensamentos, E os desígnios que injustamente imaginais contra mim.
28 Pois dizeis: Onde está a casa do príncipe? Onde está a tenda em que moravam os iníquos?
29 Porventura não tendes interrogado aos viandantes? E desconheceis os fatos da sua experiência:
30 Que os homens maus são poupados no dia da calamidade, Que são protegidos no dia do furor?
31 Quem lhe lançará no rosto o seu caminho? Quem lhe dará o pago do que fez?
32 Contudo ele é levado para a sepultura, E vigiam-lhe o túmulo.
33 Os torrões do vale lhe são leves, E todos os homens o imitarão, Como ele o fez aos inumeráveis predecessores.
34 Como, pois, me ofereceis consolações vãs, Visto que das vossas respostas só resta a falsidade?
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!
3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.
4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?
5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!
6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.
7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?
8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.
9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.
10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.
11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.
12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.
13 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.
14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.
15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?
16 Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}
17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?
18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?
19 Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}
20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.
21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?
22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}
23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;
24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.
25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.
26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.
27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;
28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?
29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,
30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.
31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?
32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.
33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.
34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.