1 Ai dos que vivem sossegados em Sião, e dos que estão seguros no monte de Samaria, dos homens notáveis da principal das nações, aos quais vêm a casa de Israel!

2 Passai a Calne, e vede; dali ide à grande Hamate; então descei a Gate dos filisteus; são, porventura, melhores do que estes reinos? ou são os seus termos maiores do que os vossos termos?

3 Ai de vós que afastais o dia mau, e fazeis que se aproxime o assento da violência:

4 ai dos que dormem em camas de marfim, e se estendem sobre os seus leitos, e comem os cordeiros tirados do rebanho, e os bezerros do meio da estrebaria;

5 que garganteiam ao som da lira; que inventam para si instrumentos de música, assim como Davi;

6 que bebem vinho de bacias, e se ungem com óleo mais precioso; porém não se afligem pela quebra de José.

7 Portanto, pois, irão cativos entre os primeiros que forem levados cativos, e cessará a galhofa dos que banqueteiam.

8 Jurou o Senhor Jeová por si mesmo, diz Jeová, Deus dos exércitos: Eu abomino a soberba de Jacó, e aborreço os seus palácios; por isso entregarei a cidade e tudo que nela houver.

9 Se numa casa ficarem dez homens, morrerão eles.

10 Quando o parente dum homem, isto é, aquele que o queima, o tomar para lhe levar da casa os ossos, e disser ao que estiver no mais interior da casa: Acaso está ainda alguém contigo? e este responder: Não; então lhe dirá ele: Cala-te; não se pode mencionar o nome de Jeová.

11 Pois eis que Jeová ordena, e a casa grande há de ser ferida de brechas, e a casa pequena de fendas.

12 Acaso correrão cavalos pelo penhasco? lavrar-se-á ali com bois? visto que tendes convertido em fel o juízo, e em absinto o fruto da justiça,

13 vós que vos alegrais do nada, que dizeis: Não é assim que por nossa própria força nos temos tornado poderosos?

14 Pois eis que, diz Jeová, Deus dos exércitos, levantarei contra vós, ó casa de Israel, uma nação, e vos oprimirão desde a entrada de Hamate até a torrente da Arabá.

1 Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blandt det ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende sig til!

2 Dra over til Kalne og se, og gå videre til det store Hamat, og stig ned til Gat i Filisterland! Er de bedre enn disse riker, eller er deres land større enn eders land?

3 I som jager den onde dag langt bort og flytter urettens sete nær til eder*, / {* I vil intet høre om straffens dag, og allikevel lar I vold og urett råde blandt eder.}

4 I som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, og som eter lam av hjorden og kalver fra fjøset,

5 som synger allslags tull til harpens toner og har uttenkt eder strengeinstrumenter, likesom David,

6 som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade.

7 Derfor skal de nu vandre ut av landet fremst blandt dem som føres bort, og med skrålet av dem som dovner sig, skal det være slutt.

8 Herren, Israels Gud, har svoret ved sig selv, sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg avskyr Jakobs stolthet og hater hans palasser, og jeg vil overgi byen og alt det som er i den.

9 Og om det er ti menn tilbake i ett hus, da skal de dø.

10 Og en manns nærmeste frende, som skal brenne ham*, skal ta ham og bære benene ut av huset, og han skal si til den som er i husets innerste krok: Er det ennu nogen hos dig? Og han skal svare: Nei, ingen! Da skal han si: Hysj! Herrens navn må ikke nevnes! / {* fordi mengden av de døde (AMO 8, 3) gjør det umulig å begrave dem.}

11 For se, Herren byder, og de slår det store hus så det synker i grus, og det lille hus så det revner.

12 Springer vel hestene opefter fjellet, eller pløies det der med okser? siden I har forvendt retten til gift og rettferdighetens frukter til malurt.

13 I som gleder eder over det som intet er, og som sier: Er det ikke ved vår egen styrke vi har vunnet oss velde?

14 For se, jeg opvekker et folk mot eder, Israels hus, sier Herren, hærskarenes Gud, og de skal undertrykke eder fra der hvor veien går til Hamat, og like til bekken i ødemarken.