1 No terceiro ano de Ciro, rei da Pérsia, uma coisa foi revelada a Daniel, que se chamava Beltessazar, e a coisa era verdadeira, a saber, uma grande guerra; ele entendeu a coisa, e teve entendimento da visão.

2 Naqueles dias eu, Daniel, pranteava três semanas inteiras.

3 Não comi pão algum agradável, nem entrou na minha boca carne nem vinho, nem me untei de óleo algum, até que se cumpriram as três semanas inteiras.

4 No dia vinte e quatro do primeiro mês, estando eu ao lado do grande rio, que é Tigre,

5 levantei os meus olhos, e olhei, e eis um homem vestido de linho, e cingido pelos lombos com um cinto de ouro puro de Ufaz;

6 também o seu corpo era como o berilo, e o seu rosto como a aparência de relâmpago, e os seus olhos como lâmpadas de fogo, e os seus braços e os seus pés de cor semelhante ao cobre polido, e o som das suas palavras como o som duma multidão.

7 Só eu, Daniel, vi a visão. Pois os homens que estavam comigo não a viram; mas sobre eles caiu um grande temor, e fugiram para se esconder.

8 Fui, pois, deixado sozinho, e vi esta grande visão, e não ficou força em mim; porque se mudou em mim a minha formosura em corrupção, e não retive força alguma.

9 Contudo ouvi o som das suas palavras; quando ouvi o som das suas palavras, já tinha caído com o rosto em terra num profundo sono.

10 Eis que uma mão me tocou, e fez-me levantar até ficar sobre os meus joelhos e sobre as palmas das minhas mãos.

11 Ele me disse: Daniel, homem muito amado, entende as palavras que vou te dizer, e levanta-te em pé, pois a ti sou enviado. Tendo ele proferido esta palavra a mim, pus-me em pé tremendo.

12 Então me disse: Não tenhas medo, Daniel; porque desde o primeiro dia em que aplicaste o teu coração a entender, e a humilhar-te diante de teu Deus, foram ouvidas as tuas palavras, e sou vindo por causa das tuas palavras.

13 Mas o príncipe do reino da Pérsia me resistiu por vinte e um dias; porém eis que Miguel, um dos primeiros príncipes, veio para me ajudar; e eu fiquei ali com os reis da Pérsia.

14 Agora sou vindo para te fazer entender o que há de suceder ao teu povo nos últimos dias; pois a visão ainda está para muitos dias.

15 Tendo ele falado comigo segundo estas palavras, abaixei o meu rosto para a terra, e fiquei calado.

16 Eis que um que tinha a semelhança dos filhos dos homens me tocou os lábios; então abri a minha boca, e falei e disse ao que estava em pé diante de mim: Meu senhor, por causa da visão apoderam-se de mim as minhas dores, e não retenho força alguma.

17 Pois como pode o servo do meu senhor falar com o meu senhor? porque quanto a mim, logo não ficou em mim força alguma, e não me foi deixado fôlego.

18 Então tornou a me tocar um que tinha a aparência dum homem, e me confortou.

19 Disse: Não tenhas medo, homem muito amado; paz seja contigo, esforça-te, sim, esforça-te. Quando ele me falou, fiquei fortalecido, e disse: Fale meu senhor, porque me confortaste.

20 Então ele disse: Sabes porque eu vim a ti? agora voltarei a pelejar contra o príncipe da Pérsia; e saindo eu, eis que virá o príncipe da Grécia.

21 Mas eu te anunciarei o que está expresso na escritura da verdade, e ninguém há que esteja ao meu lado contra estes, senão Miguel, vosso príncipe.

1 I perserkongen Kyros' tredje år kom det i en åpenbaring et ord til Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar; dette ord er sant og varsler stor trengsel. Og han merket sig ordet og gav akt på synet.

2 På den tid hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker;

3 nogen kostelig mat åt jeg ikke, og kjøtt og vin kom ikke i min munn, og heller ikke salvet jeg mig, før de tre uker var til ende.

4 På den fire og tyvende dag i den første måned, mens jeg stod ved bredden av den store elv, det er Hiddekel*, / {* d.e. Tigris; 1MO 2, 14.}

5 så jeg op, og da fikk jeg se en mann som stod der; han var klædd i linklær, og hans lender var omgjorde med et belte av gull fra Ufas;

6 hans legeme var som krysolitt, hans ansikt skinte som lynet, hans øine var som ildsluer, hans armer og ben var som blankt kobber å se til, og lyden av hans ord var som et veldig drønn.

7 Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; de menn som var med mig, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og skjulte sig.

8 Så blev jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store syn, blev jeg rent maktesløs, og mitt ansikt mistet sin friske farve, så jeg så rent ille ut, og jeg hadde ingen kraft mere.

9 Og jeg hørte lyden av hans ord; og da jeg hørte lyden av hans ord, sank jeg sanseløs fremover med ansiktet mot jorden.

10 Da merket jeg en hånd som rørte ved mig, den hjalp mig op, så jeg skjelvende hvilte på mine knær og hender.

11 Og han sa til mig: Daniel, du høit elskede mann! Gi akt på de ord jeg vil tale til dig, og reis dig op igjen! For nu er jeg sendt til dig. Og da han talte således til mig, stod jeg skjelvende op.

12 Og han sa til mig: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte din hu til å vinne forstand og til å ydmyke dig for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt, og for dine ords skyld er jeg kommet.

13 Perserrikets fyrste* stod mig imot i en og tyve dager; men da kom Mikael, en av de fornemste fyrster**, og hjalp mig, så jeg fikk overhånd der hos kongene av Persia. / {* d.e. onde engel. DNL 10, 19.} / {** DNL 12, 1. JUD 1, 9. ÅPE 12, 7.}

14 Og nu er jeg kommet for å oplyse dig om hvad som skal vederfares ditt folk i de siste dager*; for dette er atter et syn som sikter til de dager. / {* 1MO 49, 1.}

15 Og da han talte således til mig, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var målløs.

16 Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine leber, og jeg åpnet min munn og talte og sa til ham som stod foran mig: Herre! Ved det syn jeg har hatt, er svære smerter kommet over mig, så jeg ikke lenger har nogen kraft;

17 hvorledes skulde da min herres tjener, en slik som jeg, kunne tale med en slik som min herre er? Hos mig finnes fra nu av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i mig.

18 Og atter rørte en som så ut som et menneske, ved mig og styrket mig, og han sa: Frykt ikke, du høit elskede mann! Fred være med dig! Vær du bare frimodig! Og som han talte med mig, blev jeg styrket og sa: Tal, herre! For du har styrket mig.

19 Da sa han: Vet du nu hvorfor jeg er kommet til dig? Nu må jeg vende tilbake for å stride mot Persias fyrste*; og når jeg drar ut, da kommer Grekenlands fyrste. / {* DNL 10, 13.}

20 Men først vil jeg kunngjøre dig hvad som er optegnet i sannhets bok. Og det er ikke en eneste som hjelper mig mot dem, uten Mikael, eders fyrste;