1 Tendo Jacó chamado a seus filhos, disse: Ajuntai-vos para que vos anuncie o que vos há de acontecer nos dias vindouros.

2 Ajuntai-vos, e ouvi, filhos de Jacó; Ouvi a Israel, vosso pai.

3 Rúben, tu és meu primogênito, minha força e as primícias do meu vigor, Preeminente em dignidade e preeminente em poder.

4 Fervente como a água, não tenhas a proeminência! Porque subiste ao leito de teu pai; Então o contaminaste: subiu à minha cama!

5 Simeão e Levi são irmãos; As suas espadas são instrumentos de violência.

6 Não entres, minha alma, no seu concílio; Não te ajuntes, minha glória, com a sua assembléia; Porque na sua ira mataram homens, E na sua teimosia jarretaram touros.

7 Maldito seja o seu furor, porque era forte; E maldita seja a sua ira, porque era cruel. Dividi-los-ei em Jacó, E espalhá-los-ei em Israel.

8 Judá, a ti te louvarão teus irmãos; Sobre a cerviz de teus inimigos será a tua mão; Diante de ti se prostrarão os filhos de teu pai.

9 Judá é leãozinho: Da presa subiste, meu filho. Encurva-se, deita-se como um leão, E como uma leoa; quem o despertará?

10 Não se apartará de Judá o cetro, Nem a vara do comando dentre seus pés, Até que venha aquele de quem ela é, E a esse obedecerão os povos.

11 Atando o seu jumentinho à vide, E o filho da sua jumenta à videira seleta, Tem lavado em vinho as suas roupas, E em sangue de uva os seus vestidos.

12 Os seus olhos são vermelhos de vinho, E os seus dentes brancos de leite.

13 Zebulom habitará na praia do mar: Ele será porto de navios, E o seu termo estender-se-á até Sidom.

14 Issacar é jumento ossudo, Deitado entre os rebanhos de ovenhas:

15 Viu que o descanso era bom, E que a terra era agradável; Sujeitou os seus ombros à carga E entregou-se ao serviço forçado de um escravo.

16 Dã julgará o seu povo, Como uma das tribos de Israel.

17 Dã será uma serpente no caminho, Uma cerasta na vereda, Que morde os calcanhares ao cavalo, De maneira que caia para trás o seu cavaleiro.

18 A tua salvação tenho esperado, ó Jeová!

19 Gade, uma guerrilha o acometerá; Mas ele a perseguirá.

20 Aser, o seu pão será gordo, E ele produzirá delícias reais.

21 Naftali é gazela solta: Ele profere belas palavras.

22 José é um ramo frutífero, Ramo frutífero junto à fonte; Seus raminhos se estendem sobre o muro.

23 Os flecheiros têm-no maltratado, Atirado contra ele, e têm-no perseguido:

24 O seu arco, porém, permaneceu firme, E foram feitos ativos os braços de suas mãos Pelas mãos do poderoso de Jacó (Daí o pastor, a pedra de Israel),

25 Sim, pelo Deus de teu pai-que ele te ajude, E pelo Poderoso-que ele te abençoe, Com as bênçãos do céu acima, Com as bênçãos do abismo que jaz abaixo, Com as bênçãos dos peitos e da madre.

26 As bênçãos de teu pai Ultrapassam as bênçãos dos montes eternos, As coisas desejadas dos eternos outeiros, Sejam elas sobre a cabeça de José, E sobre o alto da cabeça daquele que é o príncipe entre seus irmãos.

27 Benjamim é lobo que despedaça: Pela manhã devora a presa, E à tarde reparte o despojo.

28 Todas estas são as doze tribos de Israel e isto é o que lhes disse seu pai quando os abençoou; a cada um segundo a sua bênção os abençoou.

29 Deu-lhes esta ordem, dizendo: Vou ser reunido ao meu povo; sepultai-me com meus pais na cova que está no campo de Efrom heteu,

30 na cova que está no campo de Macpela, em frente de Manré, na terra de Canaã, a qual juntamente com o campo comprou Abraão de Efrom heteu para posse de um lugar de sepultura.

31 Ali sepultaram a Abraão e a Sara, sua mulher; ali sepultaram a Isaque e a Rebeca, sua mulher; e ali sepultei a Lia:

32 o campo é a cova que está nele, comprados aos filhos de Hete.

33 Tendo Jacó acabado de dar estas instruções a seus filhos, encolheu os pés na cama, expirou e foi reunido a seus pais.

1 Og Jakob kalte sine sønner til sig og sa: samle eder, så vil jeg forkynne eder hvad som skal hende eder i de siste dager*. / {* den tid da spådommene blir opfylt.}

2 Kom sammen og hør, I Jakobs sønner, hør på Israel, eders far!

3 Ruben, min førstefødte er du, min kraft og min styrkes første frukt, høiest i ære og størst i makt.

4 Du bruser over som vannet, du skal intet fortrin ha; for du steg op på din fars leie; da vanhelliget du det - i min seng steg han op!

5 Simeon og Levi er brødre, voldsvåben er deres sverd.

6 Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel, ta ikke del i deres sammenkomster, min ære*! For i sin vrede slo de menn ihjel, og i sin selvrådighet skamskar de okser. / {* sjel.}

7 Forbannet være deres vrede, for den var vill, og deres grumhet, for den var hård! Jeg vil kaste dem omkring i Jakob og sprede dem i Israel.

8 Juda - dig skal dine brødre prise, din hånd skal være på dine fienders nakke, for dig skal din fars sønner bøie sig.

9 En ung løve er Juda; fra rov er du steget op, min sønn! Han legger sig ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham?

10 Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.

11 Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt klædebon og i druers blod sin kjortel.

12 Dunkle er hans øine av vin, og hvite hans tenner av melk.

13 Sebulon - ved havets strand skal han bo, ved stranden hvor skibene lander; hans side er vendt mot Sidon.

14 Issakar er et sterktbygget asen, som hviler mellem sine hegn.

15 Og han så at hvilen var god, og at landet var fagert; da bøide han sin rygg under byrden og blev en ufri træl.

16 Dan skal dømme sitt folk, han som de andre Israels stammer.

17 Dan skal være en slange på veien, en huggorm på stien, som biter hesten i hælene, så rytteren faller bakover.

18 Efter din frelse bier jeg, Herre!

19 Gad - en fiendeflokk hugger inn på ham, men han hugger dem i hælene.

20 Fra Aser kommer fedmen, hans mat, og lekre retter som for konger har han å gi.

21 Naftali er en lekende hind; liflig er ordet han taler.

22 Et ungt frukttre er Josef, et ungt frukttre ved kilden; grenene skyter ut over muren.

23 Og de egger ham og skyter på ham, de forfølger ham - de pileskyttere.

24 Men fast står han der med sin bue, og hans hender og armer er raske - ved Jakobs Veldiges hender, fra ham, fra hyrden, Israels klippe,

25 fra din fars Gud, og han hjelpe dig, fra den Allmektige, og han velsigne dig med velsignelser fra himmelen der oppe, med velsignelser fra dypet der nede, med brysters og morslivs velsignelser!

26 Din fars velsignelser stiger høit op over mine forfedres velsignelser, de når op til de evige høiders grense; de skal komme over Josefs hode, over hans isse, han som er høvding blandt sine brødre.

27 Benjamin er en glupende ulv; om morgenen eter han op rov, og om aftenen deler han ut hærfang.

28 Alle disse er Israels stammer, tolv i tallet, og således var det deres far talte til dem; han velsignet dem, hver av dem velsignet han med den velsignelse som tilkom ham.

29 Og han bød dem og sa til dem: Jeg samles nu til mitt folk; begrav mig hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark,

30 i hulen på Makpela-marken, østenfor Mamre i Kana'ans land, den mark som Abraham kjøpte av hetitten Efron til eiendoms-gravsted.

31 Der begravde de Abraham og Sara, hans hustru, der begravde de Isak og Rebekka, hans hustru, og der begravde jeg Lea,

32 på den mark og i den hule der som blev kjøpt av Hets barn.

33 Da Jakob var ferdig med de pålegg han vilde gi sine sønner, trakk han føttene op i sengen; og han opgav sin ånd og blev samlet til sine fedre.