Gênesis 41 - Bíblia Online

Passados dois anos inteiros, teve Faraó um sonho; e eis que estava em pé junto ao Nilo. 
Subiam do Nilo sete vacas, formosas à vista e gordas de carne, que pastavam no carriçal. 
Depois delas subiam do Nilo outras sete vacas, feias à vista e magras de carne, que estavam paradas juntos às outras à beira do Nilo. 
As vacas feias à vista e magras de carne comiam as sete vacas formosas à vista e gordas. Então acordou Faraó. 
Depois adormeceu e sonhou outra vez: saíam duma só cana sete espigas gradas e boas. 
Depois delas nasciam sete espigas delgadas e queimadas do vento oriental. 
As espigas delgadas devoravam as sete espigas gradas e cheias. Então acordou Faraó e eis que era um sonho. 
De manhã achava-se perturbado o seu espírito; e mandou chamar todos os magos do Egito e todos os seus sábios. Faraó contou-lhes o seu sonho, porém não havia quem lhos interpretasse. 
Então disse o copeiro-mor a Faraó: Hoje vou confessar as minhas ofensas: 
Tendo-se irado Faraó com os seus servos, mandou meter-me a mim e ao padeiro-mor em detenção na casa do capitão da guarda. 
Tivemos um sonho na mesma noite, eu e ele; sonhamos cada um conforme a interpretação do seu sonho. 
Achava-se ali um mancebo hebreu, servo do capitão da guarda; contamos-lhe os nossos sonhos, e ele nô-los interpretou; a cada um conforme o seu sonho os interpretou. 
Assim aconteceu, como ele nô-los interpretou: eu fui restituído ao meu cargo, e ele foi enforcado. 
Mandou Faraó chamar a José, e fizeram-lhe sair apressadamente da masmorra. Ele se barbeou, mudou a roupa e foi apresentar-se a Faraó. 
Disse Faraó a José. Tive um sonho e não há quem o possa interpretar. Ouvi dizer de ti que, quando ouves um sonho, podes interpretá-lo. 
Respondeu-lhe José: De modo nenhum; Deus há de dar a Faraó uma resposta de paz. 
Disse Faraó a José: Eis que em meu sonho estava eu em pé à beira do Nilo. 
subiam do Nilo sete vacas gordas de carne e formosas à vista que pastavam no carriçal; 
depois delas subiam outras sete vacas, fracas, mui feias de parecer e magras de carne, tão ruins, que nunca as vi tais em toda a terra do Egito. 
As vacas magras e ruins comiam as primeiras sete vacas gordas; 
e depois das terem consumido, não se podia saber que as tinham consumido; pois o seu aspecto era tão feio como no princípio. Então acordei. 
Depois vi em meu sonho, e eis que duma só cana saíam sete espigas cheias e boas, 
e depois delas nasciam sete espigas murchas, delgadas e queimadas do vento oriental, 
e as espigas delgadas devoravam as sete espigas boas. Contei-o aos magos, porém não houve quem mo pudesse explicar. 
Respondeu-lhe José: O sonho de Faraó é um só; manifestou Deus a Faraó o que está para fazer. 
As sete vacas boas são sete anos, e as sete espigas boas são sete anos: o sonho é um só. 
Também as sete vacas magras e ruins que subiam depois delas são sete anos, e as sete espigas vazias e queimadas do vento oriental serão sete anos de fome. 
É isto o que eu disse a Faraó; manifestou Deus a Faraó o que está para fazer. 
Eis que vêm sete anos de grande abundância por toda a terra do Egito; 
e a estes seguirão sete anos de fome. Toda aquela abundância será esquecida na terra do Egito, e a fome consumirá a terra; 
não será conhecida a abundância na terra por causa daquela fome que seguirá, porque será gravíssima. 
O sonho de Faraó foi repetido duas vezes, porque a coisa é estabelecida por Deus, e ele a fará brevemente. 
Agora se proveja Faraó de um homem entendido e sábio, e o ponha sobre a terra do Egito. 
Faça isso Faraó: nomeie administradores sobre a terra, e tome a quinta parte dos frutos da terra do Egito nos sete anos de abundância. 
Ajuntem os administradores toda a colheita destes bons anos que vêm, recolham o trigo debaixo do poder de Faraó para mantimento nas cidades, e o guardem. 
Assim o mantimento será para o provimento da terra nos sete anos da fome que haverá na terra do Egito; para que não pereça a terra por causa da fome. 
O conselho pareceu bom aos olhos de Faraó e aos olhos de todos os seus servos. 
Perguntou Faraó aos seus servos: Porventura poderemos achar um homem como este, em quem há o espírito de Deus? 
Disse Faraó a José: Visto que Deus te fez saber tudo isto, ninguém há tão entendido e sábio como tu. 
Tu estarás sobre a minha casa, e à tua voz obedecerá todo o meu povo; somente no trono serei eu maior que tu. 
Disse mais Faraó a José: Vê, eu te hei posto sobre toda a terra do Egito. 
Faraó tirou da mão o seu anel de selar e pô-lo na mão de José, fez-lhe vestir vestidos de linho fino e pôs-lhe à roda do pescoço um colar de ouro. 
Fê-lo subir ao seu segundo carro, e clamavam diante dele: Ajoelhai-vos. Ele o constituiu sobre toda a terra do Egito. 
Ainda disse Faraó a José: Eu sou Faraó, e sem a tua ordem não levantará ninguém mão ou pé em toda a terra do Egito. 
Faraó chamou a José Zafenate-Panéia, e deu-lhe por mulher Azenate, filha de Potífera, sacerdote de Om. Saiu José a percorrer a terra do Egito. 
José era da idade de trinta anos, quando se apresentou a Faraó, rei do Egito. Saiu José da presença de Faraó e passou por toda a terra do Egito. 
Durante os sete anos de abundância produziu a terra a mãos cheias. 
Durante estes sete anos que houve na terra do Egito ajuntou José todo o mantimento, e o guardou nas cidades; o mantimento do campo que estava ao redor de cada cidade, o guardou dentro da mesma. 
Recolheu José trigo como a areia do mar em grande abundância, até que cessou de contar; porque a cópia excedia toda a medida. 
Antes que viessem os anos da fome, nasceram dois filhos a José, os quais lhe deu Azenate, filha de Potífera, sacerdote de Om. 
Chamou José ao primogênito Manassés, pois disse: Deus me fez esquecer de todo o meu trabalho e de toda a casa de meu pai. 
Ao segundo chamou Efraim, pois disse: Deus me fez crecer na terra da minha aflição. 
Acabaram-se os sete anos de abundância, que houve na terra do Egito, 
e começaram a vir os sete anos de fome, como José tinha dito. Havia fome em todas as terras, mas em toda a terra do Egito havia pão. 
Tendo toda a terra do Egito fome, clamou pedindo pão a Faraó; e Faraó disse a todos os egípcios: Ide a José; fazei tudo o que ele vos disser. 
Havendo, pois, fome sobre toda a terra, abriu José todos os celeiros e vendia aos egípcios. A fome prevaleceu na terra do Egito. 
Vinham todas as terras ao Egito, para comprarem de José, porque a fome prevaleceu em todo o mundo. 

Så hendte det da to år var omme, at Farao drømte han stod ved elven*. / {* Nilen.} 
Og se, det steg op av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset. 
Og efter dem steg det op av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de stod ved siden av de andre kyr på elvebredden. 
Og de stygge og magre kyr åt op de syv vakre og fete kyr. Da våknet Farao. 
Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste op på ett strå. 
Og efter dem skjøt det op syv aks som var tynne og svidd av østenvind. 
Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks. Da våknet Farao, og skjønte at det var en drøm. 
Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggerne og alle vismennene i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunde tyde dem for ham. 
Da talte den øverste munnskjenk til Farao og sa: Jeg må idag minne om mine synder. 
Farao blev vred på sine tjenere og satte mig fast hos høvdingen over livvakten, både mig og den øverste baker. 
Da hadde vi hver sin drøm i samme natt, jeg og han, og våre drømmer hadde hver sin mening. 
Og det var en hebraisk gutt sammen med oss der; han var tjener hos høvdingen over livvakten; ham fortalte vi våre drømmer, og han tydet dem for oss; efter som enhver hadde drømt, tydet han dem. 
Og som han tydet dem for oss, således gikk det; jeg blev satt i mitt embede igjen, og han blev hengt. 
Da sendte Farao bud og lot Josef kalle, og de førte ham skyndsomt ut av fengslet; og han lot sig rake og skiftet klær og trådte frem for Farao. 
Da sa Farao til Josef: Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den; men jeg har hørt si om dig at så snart du hører en drøm, kan du tyde den. 
Og Josef svarte Farao og sa: Det står ikke til mig; Gud vil gi et svar som spår lykke for Farao. 
Da sa Farao til Josef: Jeg syntes i drømme at jeg stod på elvebredden. 
Og se, av elven steg det op syv kyr, fete og vakre av skikkelse, og de gikk og beitet i elvegresset. 
Og efter dem steg det op syv andre kyr, tynne og svært stygge av skikkelse og magre; jeg har aldri sett så stygge kyr i hele Egyptens land. 
Og de magre og stygge kyr åt op de syv første, fete kyr. 
Og da de hadde fått dem til livs, kunde det ikke merkes på dem, de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg. 
Så drømte jeg igjen, og se: Syv aks, fulle og gode, vokste op på ett strå. 
Og efter dem skjøt det op syv aks som var fortørket og tynne og svidd av østenvind. 
Og de tynne aks slukte de syv gode aks. Og jeg fortalte det til tegnsutleggerne, men ingen kunde forklare det for mig. 
Da sa Josef til Farao: Faraos drømmer har én mening; hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao få vite. 
De syv gode kyr er syv år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm. 
Og de syv magre og stygge kyr som steg op efter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme. 
Det er som jeg sa til Farao: Hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao se. 
Det kommer syv år med stor overflod i hele Egyptens land; 
men efter dem kommer det syv hungersår, så all denne overflod skal bli glemt i Egyptens land, og hungeren skal arme ut landet; 
og ingen skal minnes den overflod som var i landet, for hungeren bakefter; for den skal bli meget hård. 
Men at drømmen kom to ganger for Farao, det vil si at saken er fast besluttet av Gud, og at Gud vil gjøre det snart. 
Nu skulde Farao utse sig en forstandig og vis mann og sette ham over Egyptens land! 
Det skulde Farao gjøre og så sette opsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår. 
Og de skal samle alt som kan tjene til føde, i disse gode år som kommer, og under Faraos hånd dynge op korn i byene til føde og ta vare på det. 
Og kornet skal tjene til forråd for landet i de syv hungersår som skal komme over Egyptens land, så landet ikke skal ødelegges av hungeren. 
Disse ord syntes Farao og alle hans tjenere godt om. 
Og Farao sa til sine tjenere: Mon det finnes nogen som han, en mann som har Guds ånd? 
Så sa Farao til Josef: Siden Gud har latt dig vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du. 
Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig. 
Og Farao sa fremdeles til Josef: Se, jeg setter dig over hele Egyptens land. 
Og Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og klædde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals. 
Og han lot ham kjøre i den vogn som var nærmest efter hans egen, og de ropte foran ham: Abrek!* Og han satte ham over hele Egyptens land. / {* bøi kne!.} 
Og Farao sa til Josef: Jeg er Farao, og uten din vilje skal ingen mann løfte hånd eller fot i hele Egyptens land. 
Og Farao gav Josef navnet Sofnat-Paneah* og gav ham til hustru Asnat, en datter av Potifera, presten i On. Så drog Josef omkring i Egyptens land. / {* måskje: Verdens frelser.} 
Josef var tretti år gammel da han stod for Egyptens konge Faraos åsyn. Og efterat Josef var gått ut fra Farao, reiste han gjennem hele Egyptens land. 
Og jorden bar rikelig i de syv overflodsår. 
Og han samlet alle slags grøde i de syv gode år som kom i Egyptens land, og la den op i byene; i hver by la han op avgrøden fra landet som lå omkring. 
Så hopet da Josef op korn som havets sand, i svære mengder, inntil de holdt op med å telle; for det var ikke tall på det. 
Før det første hungersår kom, fikk Josef to sønner med Asnat, datter av Potifera, presten i On. 
Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse*; for [sa han] Gud har latt mig glemme all min møie og hele min fars hus. / {* en som får folk til å glemme.} 
Og den andre sønn kalte han Efra'im*; for [sa han] Gud har gjort mig fruktbar i det land som jeg led ondt i. / {* dobbelt frukt.} 
Da de syv overflodsår i Egyptens land var til ende, 
begynte de syv hungersår å komme, således som Josef hadde sagt. Da blev det hungersnød i alle landene, men i hele Egyptens land var det brød. 
Og da hele Egyptens land led hunger, ropte folket til Farao om brød. Da sa Farao til alle egypterne: Gå til Josef! Hvad han sier eder, skal I gjøre. 
Da det nu var hungersnød over hele landet, åpnet Josef alle oplagshusene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hård i Egyptens land. 
Og fra alle landene kom de til Josef i Egypten for å kjøpe korn; for hungersnøden var hård i alle landene. 

Gênesis 42

Veja também

Versículos sobre gratidão: como agradecer a Deus em todas as circunstâncias?

O que é o Domingo de Ramos e qual sua importância na Semana Santa?