1 Veio a mim a palavra de Jeová, dizendo:

2 Não tomarás mulher, nem terás filhos nem filhas neste lugar.

3 Pois acerca dos filhos e acerca das filhas que nascem neste lugar, e acerca das mães que os deram à luz, e acerca dos pais que os geraram nesta terra, assim diz Jeová:

4 De mortes terríveis morrerão; não serão lamentados, nem enterrados; serão como esterco sobre a face da terra. Serão consumidos à espada e de fome: os seus cadáveres servirão de pasto para as aves do céu, e para os animais da terra.

5 Pois assim diz Jeová: Não entreis na casa de luto, nem vás a lamentá-los, nem te compadeças deles; porque deste povo, diz Jeová, já tirei a minha paz, a saber, a benignidade e terna compaixão.

6 Morrerão nesta terra tanto grandes como pequenos: não serão enterrados, não serão lamentados, não se farão por eles incisões, nem por eles se raparão os cabelos.

7 Quando estiverem de luto, não se repartirá pão entre eles, para os consolar sobre os mortos; nem se lhes dará a beber o copo da consolação por seu pai ou sua mãe.

8 Não entrarás na casa do banquete para te sentares com eles a comer e a beber.

9 Pois assim diz Jeová dos exércitos, Deus de Israel: Eis que perante os vossos olhos, e em vossos dias vou fazer cessar deste lugar a voz de gozo e a voz de alegria, a voz do noivo e a voz da noiva.

10 Quando anunciares a este povo todas estas palavras, e te disserem: Para que pronunciou Jeová contra nós todo este grande mal? ou qual é a nossa iniqüidade? ou qual é o nosso pecado que cometemos contra Jeová nosso Deus?

11 então lhes responderás: Porque vossos pais me abandonaram, diz Jeová; porque andaram após outros deuses, os serviram e os adoraram; porque me abandonaram, e não guardaram a minha lei.

12 Vós fizestes o mal ainda mais do que vossos pais; pois eis que andais, cada um após a obstinação do seu mau coração, de modo que não me escuteis.

13 Portanto eu vos lançarei fora desta terra para uma terra que não conhecestes, nem vós nem vossos pais; ali servireis a outros deuses de dia e de noite; pois não concederei favor algum.

14 Portanto eis que vêm os dias, diz Jeová, em que não se dirá mais: Pela vida de Jeová, que tirou da terra do Egito os filhos de Israel;

15 mas sim: Pela vida de Jeová, que tirou os filhos de Israel da terra do norte, bem como de todos os países para onde os tinha lançado. Fá-los-ei voltar para a sua terra que dei a seus pais.

16 Eis que mandarei vir muitos pescadores, diz Jeová, e eles os pescarão; depois mandarei vir muitos caçadores, e eles os caçarão de todos os montes e de todos os outeiros, e das fendas dos penhascos.

17 Pois os meus olhos estão sobre todos os seus caminhos; não se acham eles escondidos da minha face, nem está a sua iniqüidade encoberta aos meus olhos.

18 Primeiramente pagarei em dobro a sua iniqüidade e o seu pecado, porque contaminaram a minha terra com os cadáveres das suas coisas detestáveis, e encheram das suas abominações a minha herança.

19 Ó Jeová, força minha e fortaleza minha, e meu refúgio no dia da angústia, a ti virão as nações desde as extremidades da terra, e dirão: Nossos pais herdaram tão somente mentiras, vaidades e coisas em que não há proveito.

20 Porventura fará um homem para si deuses, que contudo não são deuses?

21 Portanto eis que os farei conhecer, sim desta vez os farei conhecer a minha mão e o meu poder; e saberão que o meu nome é Jeová.

1 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

2 Du skal ikke ta dig en hustru, og du skal ikke ha sønner og døtre på dette sted.

3 For så sier Herren om de sønner og døtre som fødes på dette sted, og om deres mødre som føder dem, og om deres fedre som avler dem i dette land:

4 En smertefull død skal de dø, ingen skal gråte over dem, og ingen begrave dem; til gjødsel på marken skal de bli, og ved sverd og hungersnød skal de omkomme, og deres lik skal bli til føde for himmelens fugler og for jordens dyr.

5 For så sier Herren: Gå ikke inn i sørgehus, og gå ikke avsted for å holde klage over en død, og vis dem ikke medynk! For jeg har tatt min fred bort fra dette folk, sier Herren, min miskunnhet og barmhjertighet.

6 Og de skal dø, både store og små, i dette land; de skal ikke begraves, og ingen skal holde klage over dem eller skjære i sitt kjøtt eller rake håret av for deres skyld.

7 Og ingen skal bryte brød til dem for å trøste dem i sorgen over en avdød, og ingen skal gi nogen trøstens beger å drikke når han har mistet far eller mor.

8 Og i gjestebudshus skal du heller ikke gå inn for å sitte hos dem og ete og drikke.

9 For så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, for eders øine og i eders dager lar jeg fryds røst og gledes røst, brudgoms røst og bruds røst bli borte på dette sted.

10 Når du da forkynner dette folk alle disse ord, og de sier til dig: Hvorfor har Herren varslet all denne store ulykke over oss, hvad er vår misgjerning, hvad er vår synd som vi har gjort mot Herren vår Gud?

11 da skal du si til dem: Fordi eders fedre forlot mig, sier Herren, og fulgte andre guder og dyrket dem og tilbad dem, men forlot mig og ikke holdt min lov,

12 og I har gjort verre synd enn eders fedre, I som alle følger eders onde, hårde hjerte uten å høre på mig,

13 derfor vil jeg kaste eder ut av dette land, bort til et land I ikke har kjent, hverken I eller eders fedre, og der skal I dyrke andre guder dag og natt, fordi jeg ikke vil gi eder nåde.

14 Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da det ikke mere skal sies: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn op fra Egyptens land,

15 men: Så sant Herren lever, som førte Israels barn op fra landet i nord og fra alle de land som han hadde drevet dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg gav deres fedre.

16 Se, jeg sender bud efter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem, og derefter sender jeg bud efter mange jegere, og de skal jage dem bort fra hvert fjell og fra hver haug og fra bergkløftene.

17 For mine øine er rettet på alle deres veier; de er ikke skjult for mitt åsyn, og deres misgjerning er ikke dulgt for mine øine.

18 Først vil jeg da gjengjelde deres misgjerning og deres synd dobbelt, fordi de vanhelliget mitt land med sine vederstyggelige avguders døde kropper og fylte min arvedel med sine avskyeligheter.

19 Herre, min styrke og mitt sterke vern og min tilflukt på nødens dag! Til dig skal hedningefolk komme fra jordens ender og si: Bare løgn fikk våre fedre i arv, falske guder, og det var ingen iblandt dem som kunde hjelpe.

20 Skal et menneske gjøre sig guder? De er jo ikke guder.

21 Se, derfor lar jeg dem denne gang kjenne, ja, jeg lar dem kjenne min hånd og min styrke, og de skal vite at mitt navn er Herren.