Lucas 9 - Bíblia Online

Reunindo Jesus os doze apóstolos, deu-lhes poder e autoridade sobre todos os demônios, e para curar enfermidades. 
Enviou-os a pregar o Reino de Deus e a curar os enfermos. 
Disse-lhes: Não leveis coisa alguma para o caminho, nem bordão, nem mochila, nem pão, nem dinheiro, nem tenhais duas túnicas. 
Em qualquer casa em que entrardes, ficai ali até que deixeis aquela localidade. 
Onde ninguém vos receber, deixai aquela cidade e em testemunho contra eles sacudi a poeira dos vossos pés. 
Partiram, pois, e percorriam as aldeias, pregando o Evangelho e fazendo curas por toda parte. 
O tetrarca Herodes ouviu falar de tudo o que Jesus fazia e ficou perplexo. Uns diziam: É João que ressurgiu dos mortos; outros: É Elias que apareceu; 
e ainda outros: É um dos antigos profetas que ressuscitou. 
Mas Herodes dizia: Eu degolei João. Quem é, pois, este, de quem ouço tais coisas? E procurava ocasião de vê-lo. 
Os apóstolos, ao voltarem, contaram a Jesus tudo o que haviam feito. Tomando-os ele consigo à parte, dirigiu-se a um lugar deserto para o lado de Betsaida. 
Logo que a multidão o soube, o foi seguindo; Jesus recebeu-os e falava-lhes do Reino de Deus. Restabelecia também a saúde dos doentes. 
Ora, o dia começava a declinar e os Doze foram dizer-lhe: Despede as turbas, para que vão pelas aldeias e sítios da vizinhança e procurem alimento e hospedagem, porque aqui estamos num lugar deserto. 
Jesus replicou-lhes: Dai-lhes vós mesmos de comer. Retrucaram eles: Não temos mais do que cinco pães e dois peixes, a menos que nós mesmos vamos e compremos mantimentos para todo este povo. 
{Pois eram quase cinco mil homens.} Jesus disse aos discípulos: Mandai-os sentar, divididos em grupos de cinqüenta. 
Assim o fizeram e todos se assentaram. 
Então Jesus tomou os cinco pães e os dois peixes, levantou os olhos ao céu, abençoou-os, partiu-os e deu-os a seus discípulos, para que os servissem ao povo. 
E todos comeram e ficaram fartos. Do que sobrou recolheram ainda doze cestos de pedaços. 
Num dia em que ele estava a orar a sós com os discípulos, perguntou-lhes: Quem dizem que eu sou? 
Responderam-lhe: Uns dizem que és João Batista; outros, Elias; outros pensam que ressuscitou algum dos antigos profetas. 
Perguntou-lhes, então: E vós, quem dizeis que eu sou? Pedro respondeu: O Cristo de Deus. 
Ordenou-lhes energicamente que não o dissessem a ninguém. 
Ele acrescentou: É necessário que o Filho do Homem padeça muitas coisas, seja rejeitado pelos anciãos, pelos príncipes dos sacerdotes e pelos escribas. É necessário que seja levado à morte e que ressuscite ao terceiro dia. 
Em seguida, dirigiu-se a todos: Se alguém quer vir após mim, renegue-se a si mesmo, tome cada dia a sua cruz e siga-me. 
Porque, quem quiser salvar a sua vida, perdê-la-á; mas quem sacrificar a sua vida por amor de mim, salvá-la-á. 
Pois que aproveita ao homem ganhar o mundo inteiro, se vem a perder-se a si mesmo e se causa a sua própria ruína? 
Se alguém se envergonhar de mim e das minhas palavras, também o Filho do Homem se envergonhará dele, quando vier na sua glória, na glória de seu Pai e dos santos anjos. 
Em verdade vos digo: dos que aqui se acham, alguns há que não morrerão, até que vejam o Reino de Deus. 
Passados uns oitos dias, Jesus tomou consigo Pedro, Tiago e João, e subiu ao monte para orar. 
Enquanto orava, transformou-se o seu rosto e as suas vestes tornaram-se resplandecentes de brancura. 
E eis que falavam com ele dois personagens: eram Moisés e Elias, 
que apareceram envoltos em glória, e falavam da morte dele, que se havia de cumprir em Jerusalém. 
Entretanto, Pedro e seus companheiros tinham-se deixado vencer pelo sono; ao despertarem, viram a glória de Jesus e os dois personagens em sua companhia. 
Quando estes se apartaram de Jesus, Pedro disse: Mestre, é bom estarmos aqui. Podemos levantar três tendas: uma para ti, outra para Moisés e outra para Elias!... Ele não sabia o que dizia. 
Enquanto ainda assim falava, veio uma nuvem e encobriu-os com a sua sombra; e os discípulos, vendo-os desaparecer na nuvem, tiveram um grande pavor. 
Então da nuvem saiu uma voz: Este é o meu Filho muito amado; ouvi-o! 
E, enquanto ainda ressoava esta voz, achou-se Jesus sozinho. Os discípulos calaram-se e a ninguém disseram naqueles dias coisa alguma do que tinham visto. 
No dia seguinte, descendo eles do monte, veio ao encontro de Jesus uma grande multidão. 
Eis que um homem exclamou do meio da multidão: Mestre, rogo-te que olhes para meu filho, pois é o único que tenho. 
Um espírito se apodera dele e subitamente dá gritos, lança-o por terra, agita-o com violência, fá-lo espumar e só o larga depois de o deixar todo ofegante. 
Pedi a teus discípulos que o expelissem, mas não o puderam fazer. 
Respondeu Jesus: Ó geração incrédula e perversa, até quando estarei convosco e vos aturarei? Traze cá teu filho. 
E quando ele ia chegando, o demônio lançou-o por terra e agitou-o violentamente. Mas Jesus intimou o espírito imundo, curou o menino e o restituiu a seu pai. 
Todos ficaram pasmados ante a grandeza de Deus. Como todos se admirassem de tudo o que Jesus fazia, disse ele a seus discípulos: 
Gravai nos vossos corações estas palavras: O Filho do Homem há de ser entregue às mãos dos homens! 
Eles, porém, não entendiam esta palavra e era-lhes obscura, de modo que não alcançaram o seu sentido; e tinham medo de lhe perguntar a este respeito. 
Veio-lhes então o pensamento de qual deles seria o maior. 
Penetrando Jesus nos pensamentos de seus corações, tomou um menino, colocou-o junto de si e disse-lhes: 
Todo o que recebe este menino em meu nome, a mim é que recebe; e quem recebe a mim, recebe aquele que me enviou; pois quem dentre vós for o menor, esse será grande. 
João tomou a palavra e disse: Mestre, vimos um homem que expelia demônios em teu nome, e nós lho proibimos, porque não é dos nossos. 
Mas Jesus lhe disse: Não lho proibais; porque, o que não é contra vós, é a vosso favor. 
Aproximando-se o tempo em que Jesus devia ser arrebatado deste mundo, ele resolveu dirigir-se a Jerusalém. 
Enviou diante de si mensageiros que, tendo partido, entraram em uma povoação dos samaritanos para lhe arranjar pousada. 
Mas não o receberam, por ele dar mostras de que ia para Jerusalém. 
Vendo isto, Tiago e João disseram: Senhor, queres que mandemos que desça fogo do céu e os consuma? 
Jesus voltou-se e repreendeu-os severamente. {Não sabeis de que espírito sois animados. 
O Filho do Homem não veio para perder as vidas dos homens, mas para salvá-las.} Foram então para outra povoação. 
Enquanto caminhavam, um homem lhe disse: Senhor, seguir-te-ei para onde quer que vás. 
Jesus replicou-lhe: As raposas têm covas e as aves do céu, ninhos, mas o Filho do Homem não tem onde reclinar a cabeça. 
A outro disse: Segue-me. Mas ele pediu: Senhor, permite-me ir primeiro enterrar meu pai. 
Mas Jesus disse-lhe: Deixa que os mortos enterrem seus mortos; tu, porém, vai e anuncia o Reino de Deus. 
Um outro ainda lhe falou: Senhor, seguir-te-ei, mas permite primeiro que me despeça dos que estão em casa. 
Mas Jesus disse-lhe: Aquele que põe a mão no arado e olha para trás, não é apto para o Reino de Deus. 

Og han kalte de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle de onde ånder og til å helbrede sykdommer, 
og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. 
Og han sa til dem: Ta ikke noget med på veien, hverken stav eller skreppe eller brød eller penger! heller ikke skal I ha to kjortler hver. 
Og i det hus I kommer inn i, der skal I bli, og fra det skal I dra videre. 
Og hvert sted hvor de ikke tar imot eder, gå ut av den by og ryst støvet av eders føtter til et vidnesbyrd mot dem! 
Så gikk de ut og drog omkring fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet folk allesteds. 
Men fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde, og han var i stor tvil, fordi det blev sagt av nogen at Johannes var opstanden fra de døde, 
men av andre at Elias hadde vist sig, men av andre igjen at en profet, en av de gamle, var opstanden. 
Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshugge; men hvem er denne, som jeg hører sådant om? Og han søkte å få se ham. 
Og apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort; og han tok dem med sig og drog avsides til en by som heter Betsaida. 
Men da folket fikk det å vite, fulgte de efter ham; og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte til lægedom. 
Men dagen begynte å helle; da gikk de tolv til ham og sa: La folket fare, så de kan gå bort i byene og bygdene heromkring og få herberge og finne føde! for her er vi på et øde sted. 
Han sa da til dem: Gi I dem å ete! Men de sa: Vi har ikke mere enn fem brød og to fisker, medmindre vi skulde gå bort og kjøpe mat til alt dette folk. 
For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til sine disipler: La dem sette sig ned i lag på femti mann! 
Og de gjorde så og lot alle sette sig ned. 
Da tok han de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem, og han brøt dem og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket. 
Og de åt og blev mette alle sammen; og da de tok op de stykker som var blitt tilovers efter dem, blev det tolv kurver. 
Og det skjedde engang mens han bad, og disiplene var alene med ham, da spurte han dem og sa: Hvem sier folket at jeg er? 
De svarte: Døperen Johannes; andre at du er Elias; andre igjen at en profet, en av de gamle, er opstanden. 
Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Peter: Guds Messias. 
Men han bød dem strengt at de ikke skulde si dette til nogen, 
og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag. 
Og han sa til alle: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og hver dag ta sitt kors op og følge mig. 
For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. 
For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister sig selv eller tar skade på sig selv? 
For den som skammer sig ved mig og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin og sin Faders og de hellige englers herlighet. 
Jeg sier eder for sant: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Guds rike. 
Og det skjedde omkring åtte dager efterat han hadde talt dette, at han tok med sig Peter og Johannes og Jakob og gikk op i fjellet for å bede. 
Og mens han bad, blev hans åsyn anderledes å se til, og hans klædning blev hvit og skinte som lynet. 
Og se, to menn talte med ham, og det var Moses og Elias; 
de viste sig i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulde fullbyrde i Jerusalem. 
Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men da de blev fullt våkne, så de hans herlighet og de to menn som stod hos ham. 
Og det skjedde da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus: Mester! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til dig, og en til Moses, og en til Elias! - han visste ikke hvad han sa. 
Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de blev forferdet da de kom inn i skyen. 
Og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre! 
Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de tidde stille og fortalte ingen i de dager noget av det som de hadde sett. 
Og det skjedde dagen derefter, da de kom ned fra fjellet, at meget folk kom ham i møte. 
Og se, en mann av folket ropte: Mester! jeg ber dig: Se til min sønn! for han er min eneste, 
og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham; 
og jeg bad dine disipler at de skulde drive den ut, men de kunde ikke. 
Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder og tåle eder? Før din sønn hit! 
Ennu mens han var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham; men Jesus truet den urene ånd og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far. 
Og alle var slått av forundring over Guds storhet. 
Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender! 
Men de skjønte ikke dette ord, og det var skjult for dem, så de ikke fattet det, og de fryktet for å spørre ham om dette ord. 
Men det kom en tanke op i dem om hvem som vel var den største av dem. 
Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av sig 
og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig; for den som er den minste iblandt eder alle, han er stor. 
Da svarte Johannes og sa: Mester! vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss. 
Og Jesus sa til ham: Forbyd det ikke! for den som ikke er imot eder, er med eder. 
Og det skjedde da det led mot tiden at han skulde optas, da vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra der op, 
og han sendte bud foran sig. De gikk da avsted, og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham; 
og de tok ikke imot ham, fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem. 
Da hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: Herre! vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem, likesom Elias gjorde? 
Men han vendte sig om og talte strengt til dem og sa: I vet ikke av hvad ånd I er. 
For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen by. 
Og det skjedde mens de vandret på veien, da sa en til ham: Jeg vil følge dig hvorhen du går. 
Og Jesus sa til ham: Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til. 
Han sa til en annen: Følg mig! Men han sa: Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far! 
Men han sa til ham: La de døde begrave sine døde; men gå du avsted og forkynn Guds rike! 
Også en annen sa: Jeg vil følge dig, Herre! men gi mig først lov til å si farvel til dem der hjemme! 
Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser sig tilbake, er skikket for Guds rike. 

Lucas 10

Veja também

Como ter um casamento abençoado?

As 10 parábolas mais importantes de Jesus