Friends

1 Where has your beloved gone, you fairest among women?

Where has your beloved turned, that we may seek him with you?

Beloved

2 My beloved has gone down to his garden,

to the beds of spices,

to pasture his flock in the gardens, and to gather lilies.

3 I am my beloved’s, and my beloved is mine.

He browses among the lilies.

Lover

4 You are beautiful, my love, as Tirzah,

lovely as Jerusalem,

awesome as an army with banners.

5 Turn away your eyes from me,

for they have overcome me.

Your hair is like a flock of goats,

that lie along the side of Gilead.

6 Your teeth are like a flock of ewes,

which have come up from the washing,

of which every one has twins;

not one is bereaved among them.

7 Your temples are like a piece of a pomegranate behind your veil.

8 There are sixty queens, eighty concubines,

and virgins without number.

9 My dove, my perfect one, is unique.

She is her mother’s only daughter.

She is the favorite one of her who bore her.

The daughters saw her, and called her blessed.

The queens and the concubines saw her, and they praised her.

10 Who is she who looks out as the morning,

beautiful as the moon,

clear as the sun,

and awesome as an army with banners?

11 I went down into the nut tree grove,

to see the green plants of the valley,

to see whether the vine budded,

and the pomegranates were in flower.

12 Without realizing it,

my desire set me with my royal people’s chariots.

Friends

13 Return, return, Shulammite!

Return, return, that we may gaze at you.

Lover

Why do you desire to gaze at the Shulammite,

as at the dance of Mahanaim?

1 Hvor er din elskede gått hen, du fagreste blandt kvinner, hvor har din elskede tatt veien, så vi kan lete efter ham sammen med dig? 2 Min elskede er gått ned til sin have, til de velluktende blomstersenger, for å vokte sin hjord i havene og for å sanke liljer. 3 Jeg tilhører min elskede, og min elskede tilhører mig, han som vokter sin hjord blandt liljene.

4 Du er fager som Tirsa, min venninne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner.

5 Vend dine øine bort fra mig for de forferder mig! Ditt hår er som en hjord av gjeter som leirer sig nedover Gilead. 6 Dine tenner er som en hjord av får som stiger op av badet; alle har de tvillinger, og intet blandt dem er uten lam. 7 Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør. 8 Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker uten tall. 9 Men én er min due, min rene, hun, sin mors eneste, hennes utkårede som fødte henne; jomfruer så henne og priste henne lykkelig, dronninger og medhustruer så henne og hyldet henne. 10 Hvem er hun som stråler frem som morgenrøden, fager som månen, ren som solen, fryktelig som hærskarer med sine banner?

11 Jeg gikk ned i nøttehaven for å se på dalens grønnende spirer, for å se om vintreet hadde satt skudd, om granatepletrærne stod i blomst.

12 Før jeg visste av det, førte min sjel mig op på mitt gjæve folks vogner. 13 Vend om, vend om, Sulammit! Vend om, vend om, så vi får se på dig! (-)Hvad vil I se på Sulammit? (-)En dans som i Mahana’m!