1 Støt i basun på Sion og blås alarm på mitt hellige berg, alle som bor i landet, beve! For Herrens dag kommer(-)den er nær, 2 en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde, utbredt over fjellene som morgenrøde(-)et stort og sterkt folk, som det ikke har vært make til fra fordums tid og heller ikke siden kommer make til gjennem årene, fra slekt til slekt. 3 Foran det fortærer ild, og efter det brenner lue; som Edens have er landet foran det, og efter det er det en øde ørken, og det er intet som slipper unda det. 4 Som hester er det å se til, og som ryttere løper de avsted. 5 Det lyder som larm av vogner når de hopper over fjelltoppene, det lyder som når ildsluen fortærer halm, de er som et sterkt folk, rustet til krig. 6 Folkeslag skjelver for det; alle ansikter blir blussende røde. 7 Som helter løper de avsted, som krigsmenn stiger de op på murene; de drar frem hver sin vei og bøier ikke av fra sine stier. 8 De trenger ikke hverandre til side; de går frem hver på sin egen vei; mellem kastespyd styrter de frem og stanser ikke i sitt løp. 9 I byen vanker de om, på muren løper de, i husene stiger de op, gjennem vinduene går de inn som tyver. 10 Foran dem skjelver jorden og ryster himmelen; sol og måne sortner, og stjernene holder op å lyse. 11 Og Herren lar sin røst høre foran sin fylking, for hans hær er såre stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord; for stor er Herrens dag og såre forferdelig(-)hvem kan utholde den?

12 Men endog nu, sier Herren, vend om til mig med hele eders hjerte og med faste og gråt og klage,

13 og sønderriv eders hjerte og ikke eders klær, og vend om til Herren eders Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og han angrer det onde. 14 Hvem vet? Han torde vende om og angre og la en velsignelse bli igjen efter sig, til matoffer og drikkoffer for Herren eders Gud. 15 Støt i basun på Sion, tillys en hellig faste, utrop en festforsamling!

16 Samle folket, tillys en hellig sammenkomst, kall de gamle sammen, samle de små barn, endog dem som dier morsbryst! La brudgommen gå ut av sitt rum og bruden av sitt kammer! 17 Mellem forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Spar, Herre, ditt folk, og overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får råde over den! Hvorfor skal de si blandt folkene: Hvor er deres Gud?

18 Da blir Herren nidkjær for sitt land, og han sparer sitt folk.

19 Og Herren svarer og sier til sitt folk: Se, jeg sender eder korn og most og olje, så I blir mette; og jeg vil ikke mere overgi eder til vanære blandt hedningene. 20 Og fienden fra Norden vil jeg drive langt bort fra eder og jage ham avsted til et tørt og øde land, hans fortropp til havet i øst og hans baktropp til havet i vest; og det skal stige op en stank fra ham, en motbydelig lukt; for altfor store ting har han tatt sig fore. 21 Frykt ikke, du land! Fryd dig og vær glad! For store ting har Herren gjort.

22 Frykt ikke, I markens dyr! For ørkenens beitemarker grønnes, trærne bærer sin frukt, fikentreet og vintreet gir sin kraft. 23 Og I, Sions barn, fryd og gled eder i Herren eders Gud! For han gir eder læreren til rettferdighet; og så sender han regn ned til eder, høstregn og vårregn, først. 24 Treskeplassene blir fulle av korn, og persekarene flyter over av most og olje. 25 Og jeg godtgjør eder de år da vrimleren åt op alt, og slikkeren og skaveren og gnageren, min store hær, som jeg sendte mot eder. 26 Og I skal ete og bli mette og prise Herrens, eders Guds navn, han som har stelt så underfullt med eder, og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme. 27 Og I skal kjenne at jeg bor midt i Israel, og at jeg er Herren eders Gud, og ingen annen; og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.

28 Og derefter skal det skje at jeg vil utgyde min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord; eders oldinger skal ha drømmer, eders unge menn skal se syner;

29 ja, endog over trælene og over trælkvinnene vil jeg i de dager utgyde min Ånd. 30 Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røkstøtter. 31 Solen skal omskiftes til mørke, og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. 32 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst; for på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk av undkomne, således som Herren har sagt, og blandt de undslopne skal de være som Herren kaller.

1 Tocai a trombeta em Sião,

e clamai em alta voz

no meu santo monte;

tremam todos os moradores

da terra,

porque o dia do Senhor vem,

já está perto;

2 Dia de trevas e de escuridão;

dia de nuvens e densas trevas,

como a alva espalhada

sobre os montes;

povo grande e poderoso,

qual nunca houve

desde o tempo antigo,

nem depois dele haverá

pelos anos adiante,

de geração em geração.

3 Diante dele um fogo consome,

e atrás dele uma chama abrasa;

a terra diante dele

é como o jardim do Éden,

mas atrás dele

um desolado deserto;

sim, nada lhe escapará.

4 A sua aparência

é como a de cavalos;

e como cavaleiros assim correm.

5 Como o estrondo de carros,

irão saltando

sobre os cumes dos montes,

como o ruído da chama de fogo

que consome a pragana,

como um povo poderoso,

posto em ordem para o combate.

6 Diante dele temerão os povos;

todos os rostos

se tornarão enegrecidos.

7 Como valentes correrão,

como homens de guerra

subirão os muros;

e marchará cada um

no seu caminho

e não se desviará da sua fileira.

8 Ninguém apertará a seu irmão;

marchará cada um

pelo seu caminho;

sobre a mesma espada

se arremessarão,

e não serão feridos.

9 Irão pela cidade,

correrão pelos muros,

subirão às casas,

entrarão pelas janelas

como o ladrão.

10 Diante dele tremerá a terra,

abalar-se-ão os céus;

o sol e a lua se enegrecerão,

e as estrelas retirarão

o seu resplendor.

11 E o Senhor levantará a sua voz

diante do seu exército;

porque muitíssimo grande

é o seu arraial;

porque poderoso é,

executando a sua palavra;

porque o dia do Senhor

é grande e mui temível,

e quem o poderá suportar?

12 Ainda assim, agora mesmo

diz o Senhor:

Convertei-vos a mim

de todo o vosso coração;

e isso com jejuns,

e com choro, e com pranto.

13 E rasgai o vosso coração,

e não as vossas vestes,

e convertei-vos ao Senhor

vosso Deus;

porque ele é misericordioso,

e compassivo,

e tardio em irar-se,

e grande em benignidade,

e se arrepende do mal.

14 Quem sabe se não se voltará

e se arrependerá,

e deixará após si uma bênção,

em oferta de alimentos e libação

para o Senhor vosso Deus?

15 Tocai a trombeta em Sião,

santificai um jejum,

convocai uma assembleia solene.

16 Congregai o povo,

santificai a congregação,

ajuntai os anciãos,

congregai as crianças,

e os que mamam;

saia o noivo da sua recâmara,

e a noiva do seu aposento.

17 Chorem os sacerdotes,

ministros do Senhor,

entre o alpendre e o altar,

e digam:

Poupa a teu povo, ó Senhor,

e não entregues a tua herança

ao opróbrio,

para que os gentios o dominem;

por que diriam entre os povos:

Onde está o seu Deus?

18 Então o Senhor

se mostrou zeloso da sua terra,

e compadeceu-se do seu povo.

19 E o Senhor, respondendo,

disse ao seu povo:

Eis que vos envio o trigo,

e o mosto, e o azeite,

e deles sereis fartos,

e vos não entregarei mais

ao opróbrio entre os gentios.

20 Mas removerei para longe de vós

o exército do norte,

e lançá-lo-ei em uma terra

seca e deserta;

a sua frente para o mar oriental,

e a sua retaguarda

para o mar ocidental;

e subirá o seu mau cheiro,

e subirá a sua podridão;

porque fez grandes coisas.

21 Não temas, ó terra:

regozija-te e alegra-te,

porque o Senhor

fez grandes coisas.

22 Não temais, animais do campo,

porque os pastos do deserto

reverdecerão,

porque o arvoredo dará o seu fruto,

a vide e a figueira

darão a sua força.

23 E vós, filhos de Sião,

regozijai-vos e alegrai-vos

no Senhor vosso Deus,

porque ele vos dará em justa medida

a chuva temporã;

fará descer a chuva

no primeiro mês,

a temporã e a serôdia.

24 E as eiras se encherão de trigo,

e os lagares transbordarão

de mosto e de azeite.

25 E restituir-vos-ei os anos

que comeu o gafanhoto,

a locusta, e o pulgão

e a lagarta,

o meu grande exército

que enviei contra vós.

26 E comereis abundantemente

e vos fartareis,

e louvareis o nome do Senhor

vosso Deus,

que procedeu para convosco

maravilhosamente;

e o meu povo nunca mais

será envergonhado.

27 E vós sabereis que eu estou

no meio de Israel,

e que eu sou o Senhor

vosso Deus,

e que não há outro.

E o meu povo nunca mais

será envergonhado.

28 E há de ser que, depois

derramarei o meu Espírito

sobre toda a carne,

e vossos filhos e vossas filhas

profetizarão,

os vossos velhos terão sonhos,

os vossos jovens terão visões.

29 E também sobre os servos

e sobre as servas

naqueles dias derramarei

o meu Espírito.

30 E mostrarei prodígios no céu

e na terra,

sangue e fogo,

e colunas de fumaça.

31 O sol se converterá em trevas,

e a lua em sangue,

antes que venha o grande

e terrível dia do Senhor.

32 E há de ser que todo aquele que invocar o nome do Senhor será salvo; porque no monte Sião e em Jerusalém haverá livramento, assim como disse o Senhor, e entre os sobreviventes, aqueles que o Senhor chamar.