1 Ve mig! For det er gått mig som når sommerfrukten er innsamlet, som når eftersankingen efter vinhøsten er til ende: det er ingen drue å ete, ingen tidlig fiken som jeg har lyst til. 2 Den fromme er blitt borte fra jorden, og det finnes ikke en ærlig mann blandt menneskene; alle sammen lurer de efter blod, hver mann vil fange sin bror i sitt garn. 3 Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt; fyrsten krever, og dommeren er villig mot betaling, og stormannen sier hvad han ønsker, og således forvender de retten.

4 Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn en tornehekk; dine vekteres dag, {den dag profetene har forut forkynt} din hjemsøkelse kommer, da blir de rådville. 5 Tro ikke på nogen som står dig nær, sett ikke lit til nogen venn! For henne som ligger ved din barm, må du vokte din munns dører!

6 For en sønn forakter sin far, en datter setter sig op imot sin mor, en svigerdatter mot sin svigermor; en manns husfolk er hans fiender.

7 Men jeg vil skue ut efter Herren, bie på min frelses Gud; min Gud vil høre mig.

8 Gled eder ikke over mig, I mine fiender! Når jeg er falt, står jeg op igjen; når jeg sitter i mørket, er Herren lys for mig.

9 Herrens vrede vil jeg bære, for jeg har syndet mot ham-inntil han fører min sak og hjelper mig til min rett; han skal føre mig ut i lyset, jeg skal se med fryd på hans rettferdighet. 10 Og mine fiender skal se det, og skam skal dekke dem som sier til mig: Hvor er han, Herren din Gud? Mine øine skal se med fryd på dem, for da skal de bli trådt ned som skarn på gatene. 11 Det kommer en dag da dine murer skal bygges op igjen; den dag skal dine grenser flyttes langt ut. 12 På den dag skal de komme til dig like fra Assur og Egyptens byer og fra Egypten like til elven og fra hav til hav og fra fjell til fjell. {de. fra alle land, enten de ligger mellem hav eller fjell} 13 Men landet skal først bli øde for sine innbyggeres skyld-for deres gjerningers skyld.

14 Vokt ditt folk med din stav, den hjord som er din arv, som bor for sig selv i en skog på Karmel! La dem beite i Basan og Gilead, som i gamle dager!

15 Som i de dager da du drog ut av Egyptens land, vil jeg la dig få se underfulle ting. 16 Hedningefolk skal se det og skamme sig ved alt sitt velde; de skal legge hånden på sin munn, deres ører skal bli døve.

17 De skal slikke støv som ormen; som jordens kryp skal de gå bevende frem av sine borger; til Herren vår Gud skal de komme skjelvende og frykte for dig. 18 Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. 19 Han skal igjen forbarme sig over oss, han skal trede våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. 20 Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, som du har svoret våre fedre fra fordums dager.

1 Ai de mim! Porque estou feito

como as colheitas de frutas

do verão,

como os rabiscos da vindima;

não há cacho de uvas

para comer,

nem figos temporãos

que a minha alma deseja.

2 Já pereceu da terra

o homem piedoso,

e não há entre os homens

um que seja justo;

todos armam ciladas

para sangue;

cada um caça a seu irmão

com a rede,

3 As suas mãos fazem

diligentemente o mal;

assim demanda o príncipe,

e o juiz julga

pela recompensa,

e o grande fala da corrupção

da sua alma,

e assim todos eles

tecem o mal.

4 O melhor deles é

como um espinho;

o mais reto é pior do que

a sebe de espinhos;

veio o dia dos teus vigias,

veio o dia da tua punição;

agora será a sua confusão.

5 Não creiais no amigo,

nem confieis no vosso guia;

daquela que repousa no teu seio,

guarda as portas da tua boca.

6 Porque o filho despreza ao pai,

a filha se levanta

contra sua mãe,

a nora contra sua sogra,

os inimigos do homem são

os da sua própria casa.

7 Eu, porém, olharei

para o Senhor;

esperarei no Deus

da minha salvação;

o meu Deus me ouvirá.

8 Ó inimiga minha,

não te alegres a meu respeito;

ainda que eu tenha caído,

levantar-me-ei;

se morar nas trevas,

o Senhor será

a minha luz.

9 Sofrerei a ira do Senhor,

porque pequei contra ele,

até que julgue a minha causa,

e execute o meu direito;

ele me tirará para a luz,

e eu verei a sua justiça.

10 E a minha inimiga verá isso,

e cobri-la-á a vergonha,

que me diz: Onde está

o Senhor teu Deus?

Os meus olhos a contemplarão;

agora será ela pisada

como a lama das ruas.

11 No dia em que reedificar

os teus muros,

nesse dia estará longe

e dilatado o estatuto.

12 Naquele dia virá a ti,

desde a Assíria

e das cidades fortificadas,

e das cidades fortificadas

até ao rio,

e do mar até ao mar,

e da montanha

até à montanha.

13 Mas esta terra será posta

em desolação,

por causa dos seus moradores,

por causa do fruto

das suas obras.

14 Apascenta o teu povo

com a tua vara,

o rebanho da tua herança,

que habita a sós, no bosque,

no meio do Carmelo;

apascentem-se em Basã

e Gileade,

como nos dias do passado.

15 Eu lhes mostrarei maravilhas,

como nos dias da tua saída

da terra do Egito.

16 As nações o verão,

e envergonhar-se-ão,

por causa de todo o seu poder;

porão a mão sobre a boca,

e os seus ouvidos

ficarão surdos.

17 Lamberão o pó como serpente,

como vermes da terra,

tremendo, sairão

dos seus esconderijos;

com pavor virão ao Senhor

nosso Deus,

e terão medo de ti.

18 Quem é Deus semelhante a ti,

que perdoa a iniquidade,

e que passa por cima

da rebelião do restante

da sua herança?

Ele não retém a sua ira

para sempre,

porque tem prazer

na sua benignidade.

19 Tornará a apiedar-se de nós;

sujeitará as nossas iniquidades,

e tu lançarás todos os seus pecados

nas profundezas do mar.

20 Darás a Jacó a fidelidade,

e a Abraão a benignidade,

que juraste a nossos pais

desde os dias antigos.