1 Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, 2 som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, 3 han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

4 og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem. 5 For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn? 6 Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham. 7 Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue, 8 men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav; 9 du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre. 10 Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; 11 de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon, 12 og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende. 13 Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter? 14 Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?

1 Dio, dopo aver molte volte e in molte maniere parlato anticamente ai padri per mezzo dei profeti, 2 in questi ultimi giorni ha parlato a noi per mezzo del Figlio, che egli ha costituito erede di tutte le cose, mediante il quale ha pure creato i mondi, 3 il quale, essendo lo splendore della sua gloria e l’impronta della sua essenza e sostenendo tutte le cose con la parola della sua potenza, dopo aver compiuto la purificazione dei peccati, si è seduto alla destra della Maestà nei luoghi altissimi 4 ed è diventato così di tanto superiore agli angeli, di quanto il nome che ha ereditato è più eccellente del loro.

5 Infatti, a quale degli angeli disse egli mai:

"Tu sei mio Figlio, oggi ti ho generato?".

E di nuovo:

"Io gli sarò Padre ed egli mi sarà Figlio?".

6 E quando di nuovo introduce il primogenito nel mondo, dice:

"Tutti gli angeli di Dio l’adorino!".

7 E mentre degli angeli dice:

"Dei suoi angeli egli fa dei venti, e dei suoi ministri fiamme di fuoco",

8 del Figlio invece dice:

"Il tuo trono, o Dio, è nei secoli dei secoli, e lo scettro di rettitudine è lo scettro del tuo regno.9 Tu hai amato la giustizia e hai odiato l’iniquità; perciò Dio, il tuo Dio, ha unto te d’olio di letizia, a preferenza dei tuoi compagni".

10 E ancora:

"Tu, Signore, nel principio, fondasti la terra, e i cieli sono opera delle tue mani. 11 Essi periranno, ma tu rimani; invecchieranno tutti come un vestito,12 e li avvolgerai come un mantello, e saranno mutati; ma tu rimani lo stesso, e i tuoi anni non verranno meno".

13 E a quale degli angeli disse egli mai:

"Siedi alla mia destra finché abbia fatto dei tuoi nemici lo sgabello dei tuoi piedi"?

14 Essi non sono forse tutti spiriti al servizio di Dio, mandati a servire in favore di quelli che hanno da ereditare la salvezza?