1 For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem. 2 Ellers vilde de jo ha ophørt med å frembære dem, da de ofrende ikke lenger vilde ha synder på samvittigheten når de en gang var renset. 3 Men ved dem kommer hvert år en minnelse om synder; 4 for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. 5 Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig; 6 brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til.

7 Da sa jeg: Se, jeg kommer(-)i bokrullen er det skrevet om mig(-)for å gjøre, Gud, din vilje. 8 Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer vilde du ikke ha og hadde du ikke lyst til(-)og de bæres dog frem efter loven(-) 9 så har han derefter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, 10 og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle. 11 Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder; 12 men han har frembåret ett offer for synder og har derefter for alltid satt sig ved Guds høire hånd, 13 og nu venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter; 14 for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. 15 Men det vidner og den Hellige Ånd for oss; for efterat han har sagt: 16 Dette er den pakt som jeg vil oprette med dem efter hine dager, så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og jeg vil skrive dem i deres sinn, 17 og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme i hu. 18 Men hvor det er forlatelse for dem, der trenges ikke mere noget offer for synd.

19 Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen,

20 som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennem forhenget, det er hans kjød, 21 og da vi har en stor prest over Guds hus, 22 så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann; 23 la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp-for han er trofast som gav løftet(-) 24 og la oss gi akt på hverandre, så vi opgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, 25 og ikke forlater vår egen forsamling, som nogen har for skikk, men formaner hverandre, og det så meget mere som I ser dagen nærme sig. 26 For synder vi med vilje efter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noget offer for synder, 27 men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brand som skal fortære de gjenstridige. 28 Har nogen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vidners ord; 29 hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han blev helliget ved, og har hånet nådens Ånd? 30 Vi kjenner jo ham som har sagt: Mig hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, og atter: Herren skal dømme sitt folk. 31 Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. 32 Men kom i hu de gamle dager, da I, efter å være blitt oplyst, utholdt en stor strid i lidelser, 33 idet I dels blev til et skuespill ved hån og trengsler, dels led med dem som hadde det således. 34 For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods blev røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom. 35 Kast derfor ikke bort eders frimodighet, som har stor lønn! 36 For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan opnå det som er lovt. 37 For ennu er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge; 38 men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unddrager sig, har min sjel ikke lyst til ham. 39 Men vi er ikke av dem som unddrager sig til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.

1 La legge, infatti, possiede soltanto un’ombra dei futuri beni, non la realtà stessa delle cose, perciò non può mai, con quei sacrifici che sono offerti continuamente, anno dopo anno, rendere perfetti quelli che si accostano a Dio. 2 Altrimenti non si sarebbe forse cessato di offrirli, non avendo più gli adoratori, una volta purificati, alcuna coscienza di peccati? 3 Invece in quei sacrifici è rinnovato ogni anno il ricordo dei peccati, 4 perché è impossibile che il sangue di tori e di capri tolga i peccati.

5 Perciò, entrando nel mondo, egli dice:

"Tu non hai voluto né sacrificio né offerta, ma mi hai preparato un corpo; 6 non hai gradito né olocausti né sacrifici per il peccato. 7 Allora ho detto: ‘Ecco, io vengo’ (nel rotolo del libro è scritto di me) ‘per fare, o Dio, la tua volontà’".

8 Dopo aver detto prima:

"Tu non hai voluto e non hai gradito né sacrifici, né offerte, né olocausti, né sacrifici per il peccato"

( i quali sono offerti secondo la legge), egli dice poi:

9 "Ecco, io vengo per fare la tua volontà".

Così egli abolisce il primo per stabilire il secondo. 10 In virtù di questa "volontà" noi siamo stati santificati, mediante l’offerta del corpo di Gesù Cristo fatta una volta per sempre.

11 Mentre ogni sacerdote è in piedi ogni giorno a svolgere il suo servizio e offrire molte volte gli stessi sacrifici che non possono mai togliere i peccati, 12 questi, dopo aver offerto un unico sacrificio per i peccati e per sempre, si è posto a sedere alla destra di Dio, 13 aspettando soltanto che i suoi nemici siano ridotti a essere lo sgabello dei suoi piedi. 14 Perché con un’unica offerta egli ha per sempre resi perfetti quelli che sono santificati. 15 E anche lo Spirito Santo ce ne rende testimonianza. Infatti, dopo aver detto:

16 "Questo è il patto che farò con loro dopo quei giorni, dice il Signore: io metterò le mie leggi nei loro cuori; e le scriverò nelle loro menti",

egli aggiunge:

17 "E non mi ricorderò più dei loro peccati e delle loro iniquità".

18 Ora, dove c’è perdono di queste cose, non c’è più bisogno di offerta per il peccato.

19 Avendo dunque, fratelli, libertà di entrare nel santuario in virtù del sangue di Gesù, 20 la via recente e vivente che egli ha inaugurata per noi attraverso la cortina, vale a dire la sua carne, 21 e avendo noi un grande sacerdote sopra la casa di Dio, 22 accostiamoci di vero cuore, con piena certezza di fede, avendo i cuori aspersi di quell’aspersione che li purifica dalla cattiva coscienza e il corpo lavato d’acqua pura. 23 Riteniamo fermamente la confessione della nostra speranza, senza vacillare, perché fedele è colui che ha fatto le promesse. 24 E facciamo attenzione gli uni agli altri per incitarci all’amore e alle buone opere, 25 non abbandonando la nostra comune adunanza come alcuni sono soliti fare, ma esortandoci a vicenda; tanto più che vedete avvicinarsi il giorno.

26 Perché, se pecchiamo volontariamente dopo aver ricevuto la conoscenza della verità, non resta più alcun sacrificio per i peccati; 27 rimangono una terribile attesa del giudizio e l’ardore di un fuoco che divorerà gli avversari. 28 Uno che abbia violato la legge di Mosè muore senza misericordia sulla parola di due o tre testimoni. 29 Di quale peggiore castigo, pensate voi, sarà giudicato degno colui che avrà calpestato il Figlio di Dio e avrà tenuto per profano il sangue del patto con il quale è stato santificato, e avrà oltraggiato lo Spirito della grazia? 30 Poiché noi sappiamo chi è colui che ha detto:

"A me appartiene la vendetta! Io darò la retribuzione!".

E ancora:

"Il Signore giudicherà il suo popolo".

31 È spaventoso cadere nelle mani del Dio vivente.

32 Ma ricordatevi di quei primi giorni, quando, dopo essere stati illuminati, avete sostenuto una grande lotta con sofferenze: 33 talvolta esposti agli oltraggi e ad afflizioni, altre volte partecipi della sorte di quelli che erano trattati così. 34 Infatti, voi simpatizzaste con i carcerati e accettaste con gioia la ruberia dei vostri beni, sapendo di avere per voi una ricchezza migliore e permanente. 35 Non gettate dunque via la vostra franchezza che ha una grande ricompensa! 36 Poiché avete bisogno di costanza, affinché, avendo fatta la volontà di Dio, otteniate ciò che vi è stato promesso. Perché: 37 "Ancora un brevissimo tempo, e colui che deve venire verrà e non tarderà;38 ma il mio giusto vivrà per fede; e se si trae indietro, l’anima mia non lo gradisce". 39 Ma noi non siamo di quelli che si tirano indietro a loro perdizione, ma di quelli che hanno fede per salvare l’anima.