1 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, 2 idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone. 3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!

4 Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden, 5 og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; 6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av. 7 Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? 8 Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner. 9 Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? 10 For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. 11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt. 12 Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær, 13 og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet! 14 Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. 15 Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den, 16 at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett. 17 I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist(-)for han fant ikke rum for bot(-)enda han søkte den med tårer.

18 For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær, 19 og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem; 20 for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes, 21 og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver. 22 Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, 23 til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, 24 og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels. 25 Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen! 26 Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen. 27 Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved. 28 Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! 29 For vår Gud er en fortærende ild.

1 Anche noi, dunque, poiché siamo circondati da una così grande schiera di testimoni, deposto ogni peso e il peccato che così facilmente ci avvolge, corriamo con perseveranza la gara che ci è proposta, 2 fissando lo sguardo su Gesù, autore e compitore di fede, il quale, per la gioia che gli era posta dinanzi, sopportò la croce disprezzando l’infamia e si è posto a sedere alla destra del trono di Dio. 3 Perciò, considerate colui che sostenne una tale opposizione dei peccatori contro di sé, affinché non vi stanchiate, perdendovi d’animo.

4 Voi non avete ancora resistito fino al sangue, lottando contro il peccato 5 e avete dimenticato l’esortazione a voi rivolta come a figli:

"Figlio mio, non fare poca stima della disciplina del Signore, e non ti perdere d’animo quando sei da lui ripreso;6 perché il Signore corregge colui che egli ama, e flagella ogni figlio che egli gradisce".

7 È a scopo di disciplina che dovete sopportare queste cose. Dio vi tratta come figli, poiché qual è il figlio che il padre non corregga? 8 Perché se siete senza quella disciplina, della quale tutti hanno avuto la loro parte, siete dunque bastardi e non figli. 9 Inoltre, abbiamo avuto per correttori i padri della nostra carne, eppure li abbiamo riveriti; non ci sottoporremo noi molto più al Padre degli spiriti e vivere? 10 Quelli, infatti, ci correggevano per pochi giorni, come sembrava loro opportuno, ma egli lo fa per il nostro bene, affinché siamo partecipi della sua santità. 11 Ora, ogni disciplina sembra, è vero, al presente non essere causa di gioia, ma di tristezza; poi, però, rende un pacifico frutto di giustizia per quelli che sono stati esercitati per mezzo di essa.

12 Perciò, rinfrancate le mani cadenti e le ginocchia vacillanti 13 e "fate dei sentieri diritti per i vostri passi", affinché chi è zoppo non esca fuori di strada, ma sia piuttosto guarito.

14 Cercate la pace con tutti e la santificazione senza la quale nessuno vedrà il Signore, 15 badando bene che nessuno resti privo della grazia di Dio, che nessuna radice velenosa venga fuori a darvi molestia così che molti di voi restino infetti e 16 che nessuno sia fornicatore o profano come Esaù, che per una sola pietanza vendette la sua primogenitura. 17 Poiché voi sapete che quando più tardi volle ereditare la benedizione fu respinto, perché non ci fu pentimento, sebbene la richiedesse con lacrime.

18 Voi non siete venuti al monte che si poteva toccare con mano, avvolto nel fuoco, né all’oscurità, né alle tenebre, né alla tempesta, 19 né al suono della tromba, né alla voce che parlava in modo che quelli che la udirono richiesero che nessuna parola fosse loro più rivolta 20 perché non potevano sopportare l’ordine: "Se anche una bestia tocchi il monte sia lapidata"; 21 tanto spaventoso era lo spettacolo, che Mosè disse: "Sono spaventato e tremante", 22 ma voi siete venuti al monte di Sion e alla città del Dio vivente, che è la Gerusalemme celeste, alla festante assemblea delle miriadi degli angeli, 23 alla chiesa dei primogeniti che sono scritti nei cieli, a Dio, il giudice di tutti, agli spiriti dei giusti resi perfetti, 24 a Gesù, il mediatore del nuovo patto, e al sangue dell’aspersione che parla meglio di quello di Abele.

25 Guardate di non rifiutare colui che parla, perché se quelli non scamparono quando rifiutarono colui che rivelava loro in terra la sua volontà, molto meno scamperemo noi se voltiamo le spalle a colui che parla dal cielo, 26 la cui voce scosse allora la terra, ma che adesso ha fatto questa promessa: "Ancora una volta farò tremare non solo la terra, ma anche il cielo". 27 Ora questo "ancora una volta" indica la rimozione delle cose scosse, come di cose fatte, perché sussistano quelle che non sono scosse. 28 Perciò, ricevendo un regno che non può essere scosso, siamo riconoscenti e offriamo così a Dio un culto accettevole, con riverenza e timore! 29 Perché il nostro Dio è anche un fuoco consumante.