1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus, 2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus. 3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv. 4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud; 5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales, 6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst, 8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen, 9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år; 10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier, 11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile! 12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud; 13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik; 14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden. 15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, 16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses? 17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen? 18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro? 19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.

1 Perciò, fratelli santi, che siete partecipi di una celeste vocazione, considerate Gesù, l’apostolo e il sommo sacerdote della nostra professione di fede, 2 il quale è fedele a colui che l’ha costituito, come anche lo fu Mosè in tutta la casa di Dio. 3 Infatti Gesù è stato reputato degno di una gloria tanto maggiore di quella di Mosè, quanto è maggiore l’onore di colui che costruisce la casa, in confronto a quello della casa stessa. 4 Poiché ogni casa è costruita da qualcuno, ma chi ha costruito tutte le cose è Dio. 5 Mosè fu bensì fedele in tutta la casa di Dio come servitore per testimoniare delle cose che dovevano essere dette, 6 ma Cristo lo è come Figlio, sopra la sua casa, e la sua casa siamo noi, se riteniamo ferma sino alla fine la nostra franchezza e il vanto della nostra speranza.

7 Perciò, come dice lo Spirito Santo:

"Oggi, se udite la sua voce, 8 non indurite i vostri cuori, come nel giorno della ribellione, come nel giorno della tentazione nel deserto 9 dove i vostri padri mi tentarono mettendomi alla prova, e videro le mie opere per quarant’anni! 10 Perciò mi disgustai di quella generazione, e dissi: ‘Si sviano sempre nel loro cuore; e non hanno conosciuto le mie vie’, 11 così giurai nell’ira mia: ‘Non entreranno nel mio riposo!’".

12 Guardate, fratelli, che non si trovi in nessuno di voi un malvagio cuore incredulo, che vi allontani dal Dio vivente, 13 ma esortatevi gli uni gli altri tutti i giorni, finché si può dire: "Oggi", perché nessuno di voi si indurisca per inganno del peccato, 14 poiché siamo diventati partecipi di Cristo, a condizione che riteniamo ferma sino alla fine la fiducia che avevamo da principio, 15 mentre ci viene detto:

"Oggi, se udite la sua voce, non indurite i vostri cuori, come nel giorno della ribellione".

16 Infatti, chi furono quelli che dopo averlo udito lo provocarono? Non furono forse tutti quelli che erano usciti dall’Egitto, condotti da Mosè? 17 Chi furono quelli di cui si disgustò durante quarant’anni? Non furono quelli che peccarono, i cui cadaveri caddero nel deserto? 18 E a chi giurò che non sarebbero entrati nel suo riposo, se non a quelli che furono disubbidienti? 19 Infatti vediamo che non vi poterono entrare a motivo della loro incredulità.