1 Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven, og hadde med sig de velluktende urter som de hadde tilberedt. 2 Men de fant stenen veltet fra graven, 3 og da de gikk inn i den, fant de ikke den Herre Jesu legeme. 4 Og det skjedde mens de stod rådville ved dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klædebon; 5 og da de blev forferdet og bøide sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blandt de døde? 6 Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa 7 at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag! 8 Da kom de hans ord i hu. 9 Og de vendte tilbake fra graven, og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. 10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene, 11 og deres ord syntes dem å være løs tale, og de trodde dem ikke. 12 Men Peter stod op og løp til graven, og da han bøide sig ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret sig over det som var skjedd.

13 Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus,

14 og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt. 15 Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og vandret sammen med dem; 16 men deres øine blev holdt igjen, så de ikke kjente ham. 17 Han sa til dem: Hvad er dette for tale som I fører med hverandre på veien? Og de stod stille med sorgfullt åsyn. 18 Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager? 19 Han sa til dem: Hvad da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket, 20 og hvorledes våre yppersteprester og rådsherrer har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham. 21 Men vi håpet at han var den som skulde forløse Israel. Og dog(-)med alt dette er det idag den tredje dag siden dette skjedde. 22 Men så har og nogen av våre kvinner forferdet oss; de kom tidlig imorges til graven, 23 og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever; 24 og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke. 25 Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27 Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham. 28 Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre. 29 Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem. 30 Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem; 31 da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem. 32 Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og oplot skriftene for oss? 33 Og de stod op i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa: 34 Herren er sannelig opstanden, og er sett av Simon! 35 Og de fortalte hvad som var skjedd på veien, og hvorledes han blev kjent av dem da han brøt brødet.

36 Mens de talte om dette, stod han selv midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder!

37 Men de blev forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd. 38 Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor opstiger tvilende tanker i eders hjerte? 39 Se mine hender og mine føtter, og se at det er mig selv! Kjenn på mig og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har. 40 Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. 41 Men da de ennu ikke trodde for glede, og undret sig, sa han til dem: Har I her noget å ete? 42 Da gav de ham et stykke av en stekt fisk og noget av en honningkake, 43 og han tok det og åt for deres øine. 44 Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig. 45 Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene. 46 Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag, 47 og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. 48 I er vidner om dette. 49 Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt; men I skal bli i byen inntil I blir iklædd kraft fra det høie.

50 Og han førte dem ut imot Betania, og han løftet op sine hender og velsignet dem;

51 og det skjedde da han velsignet dem, at han skiltes fra dem og blev optatt til himmelen. 52 Og de tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede, 53 Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.

1 Il primo giorno della settimana, la mattina molto presto, esse si recarono al sepolcro, portando gli aromi che avevano preparato. 2 E trovarono la pietra rotolata dal sepolcro. 3 Ma, essendo entrate, non trovarono il corpo del Signore Gesù. 4 Mentre se ne stavano perplesse di ciò, ecco che apparvero davanti a loro due uomini in vesti sfolgoranti; 5 essendo impaurite, chinarono il viso a terra ed essi dissero loro: "Perché cercate il vivente fra i morti? 6 Egli non è qui, ma è risuscitato; ricordatevi come egli vi parlò quando era ancora in Galilea, 7 dicendo che il Figlio dell’uomo doveva essere dato nelle mani di uomini peccatori, essere crocifisso e il terzo giorno risuscitare". 8 Esse si ricordarono delle sue parole 9 e, tornate dal sepolcro, annunciarono tutte queste cose agli undici e a tutti gli altri. 10 Quelle che dissero queste cose agli apostoli erano: Maria Maddalena, Giovanna, Maria madre di Giacomo e le altre donne che erano con loro. 11 Quelle parole parvero loro un vaneggiare, e non credettero alle donne.

12 Ma Pietro, alzatosi, corse al sepolcro; essendosi chinato a guardare, vide soltanto le fasce e se ne andò meravigliandosi fra sé stesso di quello che era avvenuto.

13 Due di loro se ne andavano in quello stesso giorno a un villaggio di nome Emmaus, distante da Gerusalemme sessanta stadi, 14 e parlavano tra loro di tutte le cose che erano accadute. 15 Mentre parlavano e discutevano insieme, Gesù stesso si avvicinò e cominciò a camminare con loro. 16 Ma i loro occhi erano impediti così da non riconoscerlo. 17 Egli domandò loro: "Di che parlate fra di voi lungo il cammino?". Ed essi si fermarono tutti tristi. 18 Uno dei due, di nome Cleopa, rispondendo, gli disse: "Tu solo tra i forestieri, stando in Gerusalemme, non hai saputo le cose che vi sono avvenute in questi giorni?". 19 Ed egli disse loro: "Quali?". Essi gli risposero: "Il fatto di Gesù Nazareno, che era un profeta potente in opere e in parole davanti a Dio e a tutto il popolo; 20 di come i capi sacerdoti e i nostri magistrati lo hanno fatto condannare a morte e lo hanno crocifisso. 21 Noi speravamo che fosse lui che avrebbe riscattato Israele, invece, con tutto ciò, ecco il terzo giorno da quando sono avvenute queste cose. 22 È vero che certe donne tra di noi ci hanno fatto stupire; essendo andate la mattina di buon’ora al sepolcro 23 e non avendo trovato il suo corpo, sono venute dicendo di aver avuto anche una visione di angeli, i quali dicono che egli vive. 24 Alcuni dei nostri sono andati al sepolcro e hanno trovato la cosa così come avevano detto le donne, ma lui non lo hanno visto". 25 Allora Gesù disse loro: "O insensati e lenti di cuore a credere a tutte le cose che i profeti hanno detto! 26 Non era necessario che il Cristo soffrisse queste cose ed entrasse quindi nella sua gloria?". 27 E, cominciando da Mosè e da tutti i profeti, spiegò loro in tutte le Scritture le cose che lo riguardavano. 28 Quando si furono avvicinati al villaggio dove andavano, egli fece come se volesse andare oltre. 29 Essi gli fecero forza, dicendo: "Rimani con noi, perché si fa sera e il giorno è già declinato". Ed egli entrò per rimanere con loro. 30 Quando si fu messo a tavola con loro, prese il pane, lo benedisse e, spezzatolo, lo diede loro. 31 Allora gli occhi loro furono aperti e lo riconobbero, ma egli scomparve alla loro vista. 32 Ed essi dissero l’uno all’altro: "Non ardeva il nostro cuore dentro di noi, mentre egli ci parlava per la via e ci spiegava le Scritture?". 33 E, alzatisi in quella stessa ora, tornarono a Gerusalemme e trovarono riuniti gli undici e quelli che erano con loro, 34 i quali dicevano: "Il Signore è veramente risuscitato ed è apparso a Simone". 35 Essi pure raccontarono le cose avvenute loro per la via e come era stato riconosciuto da loro nello spezzare il pane.

36 Ora, mentre essi parlavano di queste cose, Gesù stesso comparve in mezzo a loro e disse: "Pace a voi!". 37 Ma essi, smarriti e impauriti, pensavano di vedere uno spirito. 38 Ed egli disse loro: "Perché siete turbati? E perché vi sorgono in cuore tali pensieri? 39 Guardate le mie mani e i miei piedi, perché sono proprio io; toccatemi e guardate, perché uno spirito non ha carne e ossa come vedete che ho io".

40 E, detto questo, mostrò loro le mani e i piedi. 41 Ma, siccome per la gioia non credevano ancora e si stupivano, disse loro: "Avete qui nulla da mangiare?". 42 Essi gli porsero un pezzo di pesce arrostito, 43 egli lo prese e mangiò in loro presenza.

44 Poi disse loro: "Queste sono le cose che io vi dicevo quando ero ancora con voi: che era necessario che tutte le cose scritte di me nella legge di Mosè, nei profeti e nei Salmi, fossero adempiute". 45 Allora aprì loro la mente per comprendere le Scritture, e disse loro: 46 "Così è scritto: che il Cristo avrebbe sofferto, sarebbe risuscitato dai morti il terzo giorno 47 e che nel suo nome si sarebbe predicato il ravvedimento e il perdono dei peccati a tutte le genti, cominciando da Gerusalemme. 48 Voi siete testimoni di queste cose. 49 Ed, ecco, io mando su voi quello che il Padre mio ha promesso; quanto a voi, rimanete in questa città, finché dall’alto siate rivestiti di potenza".

50 Poi li condusse fuori fin presso Betania e, alzate in alto le mani, li benedisse. 51 Mentre li benediceva, si separò da loro e fu portato su nel cielo. 52 Essi, adoratolo, tornarono a Gerusalemme con grande gioia; 53 ed erano continuamente nel tempio, benedicendo Dio.