1 Eftersom mange har tatt sig fore å sette op en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss, 2 således som de som fra først av var øienvidner og blev ordets tjenere, har overgitt oss det, 3 så har også jeg foresatt mig, efterat jeg nøie har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng for dig, gjæveste Teofilus, 4 forat du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er oplært i.

5 I de dager da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte, og han hadde en hustru av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.

6 De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter. 7 Og de hadde ikke barn; for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet langt ut i årene. 8 Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte, 9 at det efter preste-tjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse; 10 og hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund. 11 Da åpenbarte en Herrens engel sig for ham og stod på høire side av røkoffer-alteret. 12 Og da Sakarias så ham, blev han forferdet, og frykt falt på ham. 13 Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Johannes; 14 og han skal bli dig til glede og fryd, og mange skal glede sig over hans fødsel. 15 For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv; 16 og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, 17 og han skal gå i forveien for ham i Elias’ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk. 18 Og Sakarias sa til engelen: Hvorav skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt ute i årene. 19 Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap; 20 og se, du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid. 21 Og folket stod og ventet på Sakarias, og de undredes over at han blev så lenge i templet. 22 Men da han kom ut, kunde han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet, og han nikket til dem, og var og blev stum. 23 Og det skjedde da hans tjenestedager var til ende, da drog han hjem til sitt hus. 24 Men efter disse dager blev hans hustru Elisabet fruktsommelig, og hun trakk sig tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa: 25 Så har Herren gjort med mig i de dager da han så til mig for å bortta min vanære iblandt menneskene.

26 Men i den sjette måned blev engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27 til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria. 28 Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med dig; velsignet er du blandt kvinner! 29 Men hun blev forferdet over hans ord, og grundet på hvad dette skulde være for en hilsen. 30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud; 31 og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. 32 Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, 33 og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. 34 Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? 35 Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den Høiestes kraft skal overskygge dig; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn. 36 Og se, Elisabet, din slektning, har også undfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nu i sin sjette måned. 37 For ingen ting er umulig for Gud. 38 Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; mig skje efter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne.

39 Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda, 40 og hun kom inn i Sakarias’hus og hilste på Elisabet. 41 Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd 42 og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! 43 Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig? 44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd. 45 Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren. 46 Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren, 47 og min ånd fryder sig i Gud, min frelser, 48 han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig, 49 fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn, 50 og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. 51 Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke; 52 han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små; 53 hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender. 54 Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu 55 (-)således som han talte til våre fedre(-)mot Abraham og hans ætt til evig tid. 56 Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

57 Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn, 58 og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne. 59 Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far. 60 Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes. 61 Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn. 62 De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete. 63 Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle. 64 Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud. 65 Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting, 66 og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.

67 Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa: 68 Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det! 69 Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, 70 således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av, 71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, 72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, 73 den ed han svor Abraham, vår far, 74 for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt 75 i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. 76 Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, 77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse 78 for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss, 79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. 80 Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.

1 Poiché molti hanno intrapreso a ordinare una narrazione dei fatti che si sono compiuti tra noi, 2 come ce li hanno tramandati quelli che da principio ne furono testimoni oculari e che divennero ministri della Parola, 3 è parso bene anche a me, dopo essermi accuratamente informato di ogni cosa dall’origine, di scrivertene per ordine, o eccellentissimo Teofilo, 4 affinché tu riconosca la certezza delle cose che ti sono state insegnate.

5 Al tempo di Erode, re della Giudea, c’era un certo sacerdote di nome Zaccaria, del turno di Abiia; sua moglie era discendente di Aaronne e si chiamava Elisabetta. 6 Erano entrambi giusti davanti a Dio, camminando irreprensibili in tutti i comandamenti e precetti del Signore. 7 E non avevano figli, perché Elisabetta era sterile, ed erano entrambi in età avanzata.

8 Mentre Zaccaria esercitava il sacerdozio davanti a Dio nell’ordine del suo turno, 9 secondo la consuetudine del sacerdozio, gli toccò in sorte di entrare nel tempio del Signore per offrirvi il profumo; 10 e tutta la moltitudine del popolo stava fuori in preghiera nell’ora del profumo. 11 E gli apparve un angelo del Signore, in piedi alla destra dell’altare dei profumi. 12 Zaccaria, vedutolo, fu turbato e preso da spavento. 13 Ma l’angelo gli disse: "Non temere, Zaccaria, perché la tua preghiera è stata esaudita, tua moglie Elisabetta ti partorirà un figlio, al quale porrai nome Giovanni. 14 Tu ne avrai gioia ed esultanza, e molti si rallegreranno per la sua nascita. 15 Poiché sarà grande davanti al Signore; non berrà né vino né bevande alcoliche, sarà ripieno dello Spirito Santo fin dal grembo di sua madre 16 e convertirà molti dei figli d’Israele al Signore Dio loro; 17 andrà davanti a lui con lo spirito e con la potenza di Elia, per volgere i cuori dei padri ai figli e i ribelli alla saggezza dei giusti, per preparare al Signore un popolo ben disposto". 18 E Zaccaria disse all’angelo: "Da che cosa conoscerò questo? Perché io sono vecchio e mia moglie è avanti nell’età". 19 E l’angelo, rispondendo, gli disse: "Io sono Gabriele, che sto davanti a Dio; e sono stato mandato a parlarti e recarti questa buona notizia. 20 Ed ecco, tu sarai muto e non potrai parlare fino al giorno in cui queste cose avverranno, perché non hai creduto alle mie parole che si adempiranno a suo tempo".

21 Il popolo intanto stava aspettando Zaccaria e si meravigliava che indugiasse tanto nel tempio. 22 Ma, quando fu uscito, non poteva parlare loro e capirono che aveva avuto una visione nel tempio; ed egli faceva loro dei segni e rimase muto.

23 Quando furono compiuti i giorni del suo servizio, egli se ne andò a casa sua. 24 Ora, dopo quei giorni, sua moglie Elisabetta rimase incinta e si tenne nascosta per cinque mesi, dicendo: 25 "Ecco che cosa ha fatto per me il Signore nei giorni in cui ha rivolto a me lo sguardo per cancellare la mia vergogna in mezzo agli uomini".

26 Al sesto mese, l’angelo Gabriele fu mandato da Dio in una città di Galilea, detta Nazaret, 27 a una vergine fidanzata a un uomo chiamato Giuseppe, della casa di Davide; il nome della vergine era Maria. 28 L’angelo, entrato da lei, disse: "Ti saluto, o favorita dalla grazia; il Signore è con te". 29 Ed ella fu turbata a questa parola e si domandava che cosa volesse dire un tale saluto. 30 L’angelo le disse: "Non temere, Maria, perché hai trovato grazia presso Dio. 31 Ecco, tu concepirai e partorirai un figlio e gli porrai nome Gesù. 32 Questi sarà grande, e sarà chiamato Figlio dell’Altissimo, e il Signore Dio gli darà il trono di Davide suo padre; 33 egli regnerà sulla casa di Giacobbe in eterno, e il suo regno non avrà mai fine". 34 E Maria disse all’angelo: "Come avverrà questo, poiché non conosco uomo?". 35 L’angelo, rispondendo, le disse: "Lo Spirito Santo verrà su di te e la potenza dell’Altissimo ti coprirà della sua ombra, perciò anche colui che nascerà sarà chiamato Santo, Figlio di Dio. 36 Ed ecco, Elisabetta, tua parente, ha concepito anche lei un figlio nella sua vecchiaia e questo è il sesto mese per lei, che era chiamata sterile, 37 poiché nessuna parola di Dio rimarrà inefficace". 38 Maria disse: "Ecco, io sono la serva del Signore; mi sia fatto secondo la tua parola". E l’angelo si allontanò da lei.

39 In quei giorni Maria si alzò e andò in fretta nella regione montuosa, in una città di Giuda, 40 ed entrò in casa di Zaccaria e salutò Elisabetta. 41 Appena Elisabetta udì il saluto di Maria, il bambino le sobbalzò nel grembo; ed Elisabetta fu ripiena di Spirito Santo 42 e a gran voce esclamò: "Benedetta sei tu fra le donne e benedetto è il frutto del tuo seno! 43 Come mai mi è dato che la madre del mio Signore venga da me? 44 Poiché ecco, non appena la voce del tuo saluto mi è giunta agli orecchi, il bambino mi è balzato nel grembo per la gioia. 45 Beata è colei che ha creduto che quanto le è stato detto da parte del Signore avrà compimento".

46 E Maria disse: "L’anima mia magnifica il Signore,

47 e lo spirito mio esulta in Dio, mio Salvatore,

48 poiché egli ha riguardato alla bassezza della sua serva. Da ora in poi tutte le generazioni mi chiameranno beata,

49 poiché il Potente mi ha fatto grandi cose. Santo è il suo nome

50 e la sua misericordia è di età in età per quelli che lo temono.

51 Egli ha operato potentemente con il suo braccio ha disperso quelli che erano superbi nei pensieri del loro cuore;

52 ha detronizzato i potenti e ha innalzato gli umili;

53 ha ricolmato di beni gli affamati e ha rimandato a mani vuote i ricchi.

54 Ha soccorso Israele, suo servitore, ricordandosi della misericordia

55 di cui aveva parlato ai nostri padri, verso Abraamo e verso la sua discendenza per sempre".

56 Maria rimase con Elisabetta circa tre mesi, poi se ne tornò a casa sua.

57 Compiutosi per Elisabetta il tempo di partorire, diede alla luce un figlio. 58 I suoi vicini e i parenti udirono che il Signore aveva usato grande misericordia nei suoi confronti e se ne rallegravano con lei. 59 Ed ecco che nell’ottavo giorno vennero a circoncidere il bambino e lo chiamavano Zaccaria dal nome di suo padre. 60 Allora sua madre prese a parlare e disse: "No, sarà invece chiamato Giovanni". 61 Ed essi le dissero: "Non c’è nessuno nella tua parentela che porti questo nome". 62 E con dei cenni domandavano al padre come voleva che fosse chiamato. 63 Ed egli, chiesta una tavoletta, scrisse così: "Il suo nome è Giovanni". E tutti si meravigliarono. 64 In quell’istante la sua bocca fu aperta e la sua lingua sciolta ed egli parlava benedicendo Dio. 65 Allora tutti i loro vicini furono presi da timore; e tutte queste cose si divulgavano per tutta la regione montuosa della Giudea. 66 Tutti quelli che le udirono, le serbarono in cuor loro e dicevano: "Che sarà mai questo bambino?". Perché la mano del Signore era con lui.

67 E Zaccaria, suo padre, fu ripieno dello Spirito Santo, e profetizzò dicendo:

68 "Benedetto sia il Signore, il Dio d’Israele, perché ha visitato e riscattato il suo popolo,

69 e ci ha suscitato un potente salvatore nella casa di Davide suo servo,

70 come aveva promesso da tempo per bocca dei suoi profeti,

71 uno che ci salverà dai nostri nemici e dalle mani di tutti quelli che ci odiano.

72 Egli usa così misericordia verso i nostri padri e si ricorda del suo santo patto,

73 del giuramento che fece ad Abraamo nostro padre,

74 al fine di concederci che, liberati dalla mano dei nostri nemici, lo servissimo senza paura,

75 in santità e giustizia, alla sua presenza, tutti i giorni della nostra vita.

76 E tu, bambino, sarai chiamato profeta dell’Altissimo perché andrai davanti al Signore per preparare le sue vie,

77 per dare al suo popolo conoscenza della salvezza mediante il perdono dei loro peccati,

78 grazie ai sentimenti di misericordia del nostro Dio, per i quali l’Aurora dall’alto ci visiterà

79 per risplendere su quelli che giacciono in tenebre e in ombra di morte, per guidare i nostri passi verso la via della pace".

80 Ora il bambino cresceva e si fortificava nello spirito; e stette nei deserti fino al giorno in cui doveva manifestarsi a Israele.