1 Ve mig! For det er gått mig som når sommerfrukten er innsamlet, som når eftersankingen efter vinhøsten er til ende: det er ingen drue å ete, ingen tidlig fiken som jeg har lyst til. 2 Den fromme er blitt borte fra jorden, og det finnes ikke en ærlig mann blandt menneskene; alle sammen lurer de efter blod, hver mann vil fange sin bror i sitt garn. 3 Med begge hender arbeider de på å få det onde til å synes godt; fyrsten krever, og dommeren er villig mot betaling, og stormannen sier hvad han ønsker, og således forvender de retten.

4 Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn en tornehekk; dine vekteres dag, {den dag profetene har forut forkynt} din hjemsøkelse kommer, da blir de rådville. 5 Tro ikke på nogen som står dig nær, sett ikke lit til nogen venn! For henne som ligger ved din barm, må du vokte din munns dører!

6 For en sønn forakter sin far, en datter setter sig op imot sin mor, en svigerdatter mot sin svigermor; en manns husfolk er hans fiender.

7 Men jeg vil skue ut efter Herren, bie på min frelses Gud; min Gud vil høre mig.

8 Gled eder ikke over mig, I mine fiender! Når jeg er falt, står jeg op igjen; når jeg sitter i mørket, er Herren lys for mig.

9 Herrens vrede vil jeg bære, for jeg har syndet mot ham-inntil han fører min sak og hjelper mig til min rett; han skal føre mig ut i lyset, jeg skal se med fryd på hans rettferdighet. 10 Og mine fiender skal se det, og skam skal dekke dem som sier til mig: Hvor er han, Herren din Gud? Mine øine skal se med fryd på dem, for da skal de bli trådt ned som skarn på gatene. 11 Det kommer en dag da dine murer skal bygges op igjen; den dag skal dine grenser flyttes langt ut. 12 På den dag skal de komme til dig like fra Assur og Egyptens byer og fra Egypten like til elven og fra hav til hav og fra fjell til fjell. {de. fra alle land, enten de ligger mellem hav eller fjell} 13 Men landet skal først bli øde for sine innbyggeres skyld-for deres gjerningers skyld.

14 Vokt ditt folk med din stav, den hjord som er din arv, som bor for sig selv i en skog på Karmel! La dem beite i Basan og Gilead, som i gamle dager!

15 Som i de dager da du drog ut av Egyptens land, vil jeg la dig få se underfulle ting. 16 Hedningefolk skal se det og skamme sig ved alt sitt velde; de skal legge hånden på sin munn, deres ører skal bli døve.

17 De skal slikke støv som ormen; som jordens kryp skal de gå bevende frem av sine borger; til Herren vår Gud skal de komme skjelvende og frykte for dig. 18 Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning og går overtredelse forbi for dem som er tilbake av hans arv? Han holder ikke til evig tid fast ved sin vrede, for han har lyst til miskunnhet. 19 Han skal igjen forbarme sig over oss, han skal trede våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp. 20 Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, som du har svoret våre fedre fra fordums dager.

1 Ahimè! Io mi trovo come dopo la raccolta dei frutti, come dopo la racimolatura, quando è finita la vendemmia; non c’è più grappolo da mangiare; io desidero invano un fico primaticcio. 2 L’uomo pio è scomparso dalla terra; non c’è più gente retta fra gli uomini; tutti stanno in agguato per spargere il sangue, ognuno dà la caccia con la rete a suo fratello. 3 Le loro mani sono pronte al male, per farlo con ogni cura: il principe pretende, il giudice si lascia corrompere, il potente manifesta la sua avidità e ordiscono così le loro trame. 4 Il migliore di loro è simile a un pruno; il più retto è peggiore di una siepe di spine. Il giorno annunciato dalle tue sentinelle, il giorno della tua punizione viene; allora saranno nella costernazione. 5 Non vi fidate del compagno, non riponete fiducia nell’amico intimo; sorveglia la porta della tua bocca davanti a colei che riposa sul tuo petto. 6 Poiché il figlio offende il padre, la figlia insorge contro la madre, la nuora contro la suocera, i nemici di ognuno sono quelli di casa sua.

7 Quanto a me, io volgerò lo sguardo verso l’Eterno, spererò nell’Iddio della mia salvezza; il mio Dio mi ascolterà. 8 Non ti rallegrare di me, o mia nemica! Se sono caduta, mi rialzerò; se siedo nelle tenebre, l’Eterno è la mia luce. 9 Io sopporterò l’indignazione dell’Eterno, perché ho peccato contro di lui, finché egli difenda la mia causa e mi faccia giustizia; egli mi condurrà fuori alla luce e io contemplerò la sua giustizia. 10 Allora la mia nemica lo vedrà e sarà coperta di vergogna; lei che mi diceva: "Dov’è l’Eterno, il tuo Dio?". I miei occhi la vedranno, quando sarà calpestata come il fango delle strade.

11 Verrà il giorno in cui le tue mura saranno ricostruite; in quel giorno saranno allargati i tuoi confini. 12 Quel giorno si verrà da te, dall’Assiria fino alle città d’Egitto, dall’Egitto fino al fiume, da un mare all’altro e da monte a monte. 13 Ma il paese sarà ridotto in desolazione a causa dei suoi abitanti, a causa del frutto delle loro azioni.

14 Pasci il tuo popolo con la tua verga, il gregge della tua eredità, che sta solitario nella foresta in mezzo al Carmelo. Esso pascoli in Basan e in Galaad, come nei giorni antichi. 15 "Come nei giorni in cui uscisti dal paese d’Egitto, io ti farò vedere cose meravigliose". 16 Le nazioni lo vedranno e saranno confuse, nonostante tutta la loro potenza; si metteranno la mano sulla bocca, le loro orecchie saranno stordite. 17 Leccheranno la polvere come il serpente, come i rettili della terra; usciranno spaventate dai loro ripari, verranno tremanti all’Eterno, nostro Dio, e avranno timore di te. 18 Quale Dio è come te, che perdoni l’iniquità e passi sopra alla colpa del residuo della tua eredità? Egli non serba la sua ira per sempre, perché si compiace di usare misericordia. 19 Egli tornerà ad avere pietà di noi, si metterà sotto i piedi le nostre colpe e getterà in fondo al mare tutti i nostri peccati. 20 Tu mostrerai la tua fedeltà a Giacobbe, la tua misericordia ad Abraamo, come giurasti ai nostri padri, fin dai giorni antichi.