Pular para o conteúdo
Publicidade

Jó 16

RV

1 Da tok Job til orde og sa: 2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen. 3 Blir det aldri ende de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare? 4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste hodet over eder; 5 jeg kunde styrke eder med min munn, {de. med tomme ord} og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus. 8 Og du grep mig fatt(-)det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig. 9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig. 10 De {mine fiender} spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. 11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender. 12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig. 13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle jorden. 14 Han rev i mig rift rift; han stormet mot mig som en kjempe. 15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet; {de. opgitt min makt og høihet} 16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! 19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord. 20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie, 21 at han la mannen rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste; 22 for år vil det før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

1 Y RESPONDIÓ Job, y dijo:

2 Muchas veces he oído cosas 16.2 cp. 12.3.como estas:

Consoladores molestos sois todos vosotros.

3 ¿Tendrán fin las palabras ventosas?

O ¿qué te animará á responder?

4 También yo hablaría como vosotros.

Ojalá vuestra alma estuviera en lugar de la mía,

Que yo os tendría compañía en las palabras,

Y sobre vosotros movería mi cabeza.

5 Mas yo os alentaría con mis palabras,

Y la consolación de mis labios apaciguaría el dolor vuestro.

6 Si hablo, mi dolor no cesa;

Y si dejo de hablar, no se aparta de .

7 Empero ahora me ha fatigado:

Has asolado toda 16.7 cp. 1.15-19.mi compañía.

8 me has arrugado; testigo es 16.8 Sal. 109.24.mi flacura,

Que se levanta contra para testificar en mi rostro.

1 de sus amigos y se

2 lamenta de su mal.

9 Su furor me destrizó, y me ha sido contrario:

16.9 Sal. 35.16 y 37.12. Crujió sus dientes contra ;

Contra 16.9 Sal. 7.12.aguzó sus ojos mi enemigo.

10 16.10 Sal. 22.13. Abrieron contra su boca;

16.10 Lm. 3.30. Hirieron mis mejillas con afrenta;

Contra se juntaron todos.

11 Hame entregado Dios al mentiroso,

Y en las manos de los impíos me hizo estremecer.

12 Próspero estaba, y desmenuzóme:

Y arrebatóme por la cerviz, y despedazóme,

Y púsome por 16.12 Lm. 3.12.blanco suyo.

13 Cercáronme sus 16.13 cp. 6.4.flecheros,

Partió mis riñones, y no perdonó:

Mi hiel 16.13 Lm. 2.11.derramó por tierra.

14 Quebrantóme de 16.14 cp. 30.14.quebranto sobre quebranto;

Corrió contra como un gigante.

15 Yo cosí saco sobre mi piel,

Y cargué mi cabeza de polvo.

16 Mi rostro está enlodado con lloro,

Y mis párpados entenebrecidos:

17 A pesar de no haber iniquidad en mis manos,

Y de haber sido mi oración pura.

18 ¡Oh tierra! 16.18 Is. 26.21. Ez. 24.7.no cubras mi sangre,

Y no haya lugar 16.18 Gn. 4.10.a mi clamor.

19 Mas he aquí que en los cielos está mi testigo,

Y mi testimonio en las alturas.

20 Disputadores son mis amigos:

Mas á Dios destilarán mis ojos.

21 ¡Ojalá pudiese disputar el hombre con Dios,

Como con su prójimo!

22 Mas los años contados vendrán,

Y yo iré el camino por donde no volveré.

Veja também