Pular para o conteúdo
Publicidade

Jó 29

RV

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa: 2 , om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig, 3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket, 4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, 5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig, 6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete torvet,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; 9 høvdinger lot være å tale og la hånden sin munn; 10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. 11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som mig, gav mig lovord. 12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. 13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. 14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. 15 ¥ine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. 16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. 17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg , og mine dager skal bli tallrike som sand.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle mine grener. 20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. 21 Mig hørte de , de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. 22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem. 23 De ventet min tale som regn, de åpnet sin munn som for vårregn. 24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke. 25 Fikk jeg lyst til å til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

1 Y 29.1 cp. 27.1.VOLVIÓ Job á tomar su propósito, y dijo:

2 ¡Quién me tornase como en los meses pasados,

Como en los días que Dios me guardaba,

3 29.3 cp. 18.6. Cuando hacía resplandecer su candela sobre mi cabeza,

A la luz de la cual yo caminaba en la oscuridad;

4 Como fué en los días de mi mocedad,

Cuando 29.4 cp. 15.8. Sal. 25.14.el secreto de Dios estaba en mi tienda;

5 Cuando aún el Omnipotente estaba conmigo,

Y 29.5 cp. 1.19.mis hijos alrededor de mi;

6 Cuando 29.6 Gn. 49.11.lavaba yo mis caminos con manteca,

Y 29.6 Sal. 81.16.la piedra me derramaba ríos de aceite!

7 Cuando salía á la 29.7 cp. 5.4.puerta á juicio,

Y en la plaza hacía preparar mi asiento,

8 Los mozos me veían, y se escondían;

Y los viejos se levantaban, y estaban en pie;

9 Los príncipes detenían sus palabras,

29.9 cp. 21.5. Ponían la mano sobre su boca;

10 La voz de los principales se ocultaba,

Y 29.10 Sal. 137.6.su lengua se pegaba á su paladar:

11 Cuando los oídos que me oían, me llamaban bienaventurado,

Y los ojos que me veían, me daban testimonio:

12 Porque 29.12 Sal. 72.12.libraba al pobre que gritaba,

Y al huérfano que carecía de ayudador.

1 su antigua prosperidad

2 y su miseria actual.

13 La bendición del que se iba á perder venía sobre ;

Y al corazón de la viuda daba alegría.

14 29.14 Sal. 132.9. Is. 59.17 y 61.10. Ef. 6.14-17. Vestíame de justicia, y ella me vestía como un manto;

Y mi toca era juicio.

15 Yo era 29.15 Nm. 10.31.ojos al ciego,

Y pies al cojo.

16 A los menesterosos era padre;

Y de la causa que no entendía, me informaba con diligencia:

17 Y 29.17 Sal. 3.7.quebraba los colmillos del inicuo,

Y de sus dientes hacía soltar la presa.

18 Y decía yo: 29.18 Sal. 30.6,7.En mi nido moriré,

Y 29.18 Gn. 22.17.como arena multiplicaré días.

19 Mi raíz estaba abierta junto á las aguas,

Y en mis 29.19 cp. 14.9.ramas permanecía el rocío.

20 Mi honra se renovaba en ,

Y 29.20 Gn. 49.24.mi arco se corroboraba en mi mano.

21 Oíanme, y esperaban;

Y callaban á mi consejo.

22 Tras mi palabra no replicaban,

Y mi razón 29.22 Dt. 32.2.destilaba sobre ellos.

23 Y esperábanme como á la lluvia,

Y abrían su boca como á 29.23 Pr. 16.15. Zac. 10.1.la lluvia tardía.

24 Si me reía con ellos, no lo creían:

Y no abatían la luz de mi rostro.

25 Calificaba yo el camino de ellos, y sentábame en cabecera;

Y moraba como rey en el ejército,

Como el que consuela llorosos.

Veja também