1 The words of the Preacher, the son of David, king in Jerusalem.

2 Vanity of vanities, saith the Preacher, vanity of vanities! all is vanity.

3 What profit hath man of all his labour wherewith he laboureth under the sun?

4 {One} generation passeth away, and {another} generation cometh, but the earth standeth for ever.

5 The sun also riseth, and the sun goeth down, and hasteth to its place where it ariseth.

6 The wind goeth towards the south, and turneth about towards the north: it turneth about continually, and the wind returneth again to its circuits.

7 All the rivers run into the sea, yet the sea is not full: unto the place whither the rivers go, thither they go again.

8 All things are full of toil; none can express it. The eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.

9 That which hath been is that which shall be; and that which hath been done is that which will be done: and there is nothing new under the sun.

10 Is there a thing whereof it may be said, See, this is new? It hath been already in the ages which were before us.

11 There is no remembrance of former things; neither shall there be remembrance of things that are to come with those who shall live afterwards.

12 I, the Preacher, was king over Israel in Jerusalem.

13 And I applied my heart to seek and search out by wisdom concerning all that is done under the heavens: this grievous occupation hath God given to the children of men to weary themselves therewith.

14 I have seen all the works that are done under the sun, and behold, all is vanity and pursuit of the wind.

15 That which is crooked cannot be made straight; and that which is wanting cannot be numbered.

16 I communed with mine own heart, saying, Lo, I have become great and have acquired wisdom more than all they that have been before me over Jerusalem; and my heart hath seen much of wisdom and knowledge.

17 And I applied my heart to the knowledge of wisdom, and to the knowledge of madness and folly: I perceived that this also is a striving after the wind.

18 For in much wisdom is much vexation, and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.

1 Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

2 Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

3 Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

4 Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

5 Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

6 Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

7 Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

8 Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

9 Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

10 Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

11 Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

12 Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

13 og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

14 Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

15 Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

16 Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

17 Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

18 For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.