1 And when, having got away from them, we at last sailed away, we came by a direct course to Cos, and on the morrow to Rhodes, and thence to Patara.
2 And having found a ship passing over into Phoenicia, we went on board and sailed;
3 and having sighted Cyprus, and left it on the left hand, we sailed to Syria, and made the land at Tyre, for there the ship was to discharge her cargo.
4 And having found out the disciples, we remained there seven days; who said to Paul by the Spirit not to go up to Jerusalem.
5 But when we had completed the days, we set out and took our journey, all of them accompanying us, with wives and children, till {we were} out of the city. And kneeling down upon the shore we prayed.
6 And having embraced one another, we went on board ship, and they returned home.
7 And we, having completed the voyage, arrived from Tyre at Ptolemais, and having saluted the brethren, we remained one day with them.
8 And leaving on the morrow, we came to Caesarea; and entering into the house of Philip the evangelist, who was of the seven, we abode with him.
9 Now this man had four virgin daughters who prophesied.
10 And as we stayed there many days, a certain man, by name Agabus, a prophet, came down from Judaea,
11 and coming to us and taking the girdle of Paul, and having bound his own hands and feet, said, Thus saith the Holy Spirit, The man whose this girdle is shall the Jews thus bind in Jerusalem, and deliver him up into the hands of {the} Gentiles.
12 And when we heard these things, both we and those of the place besought {him} not to go up to Jerusalem.
13 But Paul answered, What do ye, weeping and breaking my heart? for *I* am ready not only to be bound, but also to die at Jerusalem for the name of the Lord Jesus.
14 And when he would not be persuaded, we were silent, saying, The will of the Lord be done.
15 And after these days, having got our effects ready, we went up to Jerusalem.
16 And {some} of the disciples from Caesarea went with us, bringing {with them} a certain Mnason, a Cyprian, an old disciple, with whom we were to lodge.
17 And when we arrived at Jerusalem the brethren gladly received us.
18 And on the morrow Paul went in with us to James, and all the elders came there.
19 And having saluted them, he related one by one the things which God had wrought among the nations by his ministry.
20 And they having heard {it} glorified God, and said to him, Thou seest, brother, how many myriads there are of the Jews who have believed, and all are zealous of the law.
21 And they have been informed concerning thee, that thou teachest all the Jews among the nations apostasy from Moses, saying that they should not circumcise their children, nor walk in the customs.
22 What is it then? a multitude must necessarily come together, for they will hear that thou art come.
23 This do therefore that we say to thee: We have four men who have a vow on them;
24 take these and be purified with them, and pay their expenses, that they may have their heads shaved; and all will know that {of those things} of which they have been informed about thee nothing is {true}; but that thou thyself also walkest orderly, keeping the law.
25 But concerning {those of} the nations who have believed, we have written, deciding that they should {observe no such thing, only to} keep themselves both from things offered to idols, and from blood, and from things strangled, and from fornication.
26 Then Paul, taking the men, on the next day, having been purified, entered with them into the temple, signifying the time the days of the purification would be fulfilled, until the offering was offered for every one of them.
27 And when the seven days were nearly completed, the Jews from Asia, having seen him in the temple, set all the crowd in a tumult, and laid hands upon him,
28 crying, Israelites, help! this is the man who teaches all everywhere against the people, and the law, and this place, and has brought Greeks too into the temple, and profaned this holy place.
29 For they had before seen Trophimus the Ephesian with him in the city, whom they supposed that Paul had brought into the temple.
30 And the whole city was moved, and there was a concourse of the people; and having laid hold on Paul they drew him out of the temple, and immediately the doors were shut.
31 And as they were seeking to kill him, a representation came to the chiliarch of the band that the whole of Jerusalem was in a tumult;
32 who, taking with him immediately soldiers and centurions, ran down upon them. But they, seeing the chiliarch and the soldiers, ceased beating Paul.
33 Then the chiliarch came up and laid hold upon him, and commanded {him} to be bound with two chains, and inquired who he might be, and what he had done.
34 And different persons cried some different thing in the crowd. But he, not being able to know the certainty on account of the uproar, commanded him to be brought into the fortress.
35 But when he got upon the stairs it was so that he was borne by the soldiers on account of the violence of the crowd.
36 For the multitude of the people followed, crying, Away with him.
37 But as he was about to be led into the fortress, Paul says to the chiliarch, Is it allowed me to say something to thee? And he said, Dost thou know Greek?
38 Thou art not then that Egyptian who before these days raised a sedition and led out into the wilderness the four thousand men of the assassins?
39 But Paul said, *I* am a Jew of Tarsus, citizen of no insignificant city of Cilicia, and I beseech of thee, allow me to speak to the people.
40 And when he had allowed him, Paul, standing on the stairs, beckoned with his hand to the people; and a great silence having been made, he addressed them in the Hebrew tongue, saying,
1 Da vi nu hadde revet oss løs fra dem og hadde seilt avsted, kom vi rett frem til Kos, næste dag til Rodus, og derfra til Patara.
2 Der fant vi et skib som skulde fare rett over til Fønikia; vi gikk da ombord på det og seilte avsted.
3 Efterat vi hadde fått Kypern i sikte og latt den efter oss på venstre hånd, seilte vi til Syria og løp inn til Tyrus; for der skulde skibet losse sin ladning.
4 Vi opsøkte da disiplene og blev der i syv dager; de sa til Paulus ved Ånden at han ikke måtte dra til Jerusalem.
5 Da nu disse dager var til ende, drog vi derfra og fór videre, og de fulgte oss alle med kvinner og barn helt utenfor byen; vi falt da på kne på stranden og bad;
6 så bød vi hverandre farvel, og vi gikk ombord på skibet; men de vendte tilbake til sitt.
7 Vi endte nu sjøferden og kom fra Tyrus til Ptolemais; der hilste vi på brødrene og blev en dag hos dem.
8 Næste dag drog vi derfra og kom til Cesarea; der tok vi inn hos Filip, evangelisten, som var en av de syv, og blev hos ham.
9 Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.
10 Mens vi nu blev der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea;
11 han kom til oss og tok Paulus' belte og bandt sig selv på hender og føtter og sa: Så sier den Hellige Ånd: Den mann som eier dette belte, ham skal jødene binde således i Jerusalem og overgi i hedningenes hender.
12 Da vi hørte dette, bad vi ham, både vi og de der på stedet, at han ikke måtte dra op til Jerusalem.
13 Men Paulus svarte: Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.
14 Da han nu ikke lot sig overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje!
15 Da nu disse dager var til ende, gjorde vi oss i stand og drog op til Jerusalem,
16 og sammen med oss reiste også nogen av disiplene fra Cesarea; de førte oss til en som hette Mnason, fra Kypern, en gammel disippel, som vi skulde bo hos.
17 Da vi nu kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.
18 Den næste dag gikk Paulus med oss til Jakob, og alle de eldste kom dit.
19 Og da han hadde hilst på dem, fortalte han det som Gud hadde gjort blandt hedningene ved hans tjeneste, det ene efter det annet.
20 Da de hørte det, priste de Gud; og så sa de til ham: Du ser, bror, hvor mangfoldige tusener det er blandt jødene som har tatt ved troen, og alle er de nidkjære for loven;
21 men nu har de hørt si om dig at ute blandt hedningene lærer du alle jøder frafall fra Moses og sier at de ikke skal omskjære sine barn eller vandre efter de gamle skikker.
22 Hvad er da å gjøre? I ethvert fall vil en hel mengde komme sammen; for de vil få høre at du er kommet.
23 Gjør nu derfor som vi sier til dig! Vi har her fire menn som har et løfte på sig;
24 slå dig sammen med dem og la dig rense med dem, og ta på dig omkostningene for dem, så de kan få rake sitt hode! så vil alle skjønne at det ikke er noget i det som de har hørt si om dig, men at du også selv vandrer så at du holder loven.
25 Men om de hedninger som har tatt ved troen, har vi sendt brev og vedtatt at de ikke skal holde noget sådant, men bare vokte sig for avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor.
26 Da slo Paulus sig sammen med mennene, og den næste dag lot han sig rense med dem og gikk inn i templet for å melde utløpet av renselsesdagene, da offeret skulde frembæres for enhver av dem.
27 Da nu de syv dager led til ende, fikk jødene fra Asia se ham i templet, og de satte op hele hopen og la hånd på ham
28 og skrek: Israelittiske menn! kom til hjelp! Dette er det menneske som allesteds lærer alle imot folket og loven og dette sted, og han har endog ført grekere inn i templet og vanhelliget dette hellige sted.
29 For de hadde før sett Trofimus fra Efesus ute i byen i følge med ham, og nu tenkte de at Paulus hadde ført ham inn i templet.
30 Det blev da et opstyr i hele byen, og folket flokket sig sammen, og de grep Paulus og slepte ham utenfor templet, og straks blev dets dører lukket.
31 Mens de nu holdt på og vilde slå ham ihjel, gikk det melding op til den øverste høvedsmann for vakten om at hele Jerusalem var i et røre.
32 Han tok da straks krigsfolk og høvedsmenn og skyndte sig ned til dem; men da de så den øverste høvedsmann og krigsfolket, holdt de op med å slå Paulus.
33 Da kom den øverste høvedsmann bort til ham og lot ham gripe, og bød at han skulde bindes med to lenker, og spurte hvem han var, og hvad han hadde gjort.
34 Nogen i hopen ropte da ett, andre et annet; og da han på grunn av larmen ikke kunde få noget sikkert å vite, bød han at han skulde føres inn i festningen.
35 Da han nu kom til trappene, blev det slik at han måtte bæres av krigsfolket, så voldsom var hopen;
36 for hele mengden av folket fulgte efter og skrek: Drep ham!
37 Da nu Paulus skulde føres inn i festningen, sier han til den øverste høvedsmann: Får jeg lov å si et ord til dig? Han svarte: Kan du gresk?
38 Er du da ikke den egypter som for nogen tid siden gjorde oprør og førte de fire tusen mordere ut i ørkenen?
39 Da sa Paulus: Jeg er en jøde, fra Tarsus, borger av en ikke ukjent by i Kilikia; men jeg ber dig: Gi mig lov å tale til folket!
40 Da han gav ham lov til det, stilte Paulus sig på trappen og slo til lyd for folket med hånden; da det nu blev aldeles stille, talte han til dem på det hebraiske mål og sa: