1 Brethren and fathers, hear my defence which I now make to you.
2 And hearing that he addressed them in the Hebrew tongue, they kept the more quiet; and he says,
3 *I* am a Jew, born in Tarsus of Cilicia, but brought up in this city, at the feet of Gamaliel, educated according to {the} exactness of the law of {our} fathers, being zealous for God, as *ye* are all this day;
4 who have persecuted this way unto death, binding and delivering up to prisons both men and women;
5 as also the high priest bears me witness, and all the elderhood: from whom also, having received letters to the brethren, I went to Damascus to bring those also who were there, bound, to Jerusalem, to be punished.
6 And it came to pass, as I was journeying and drawing near to Damascus, that, about mid-day, there suddenly shone out of heaven a great light round about me.
7 And I fell to the ground, and heard a voice saying to me, Saul, Saul, why persecutest thou me?
8 And *I* answered, Who art thou, Lord? And he said to me, *I* am Jesus the Nazaraean, whom *thou* persecutest.
9 But they that were with me beheld the light, {and were filled with fear}, but heard not the voice of him that was speaking to me.
10 And I said, What shall I do, Lord? And the Lord said to me, Rise up, and go to Damascus, and there it shall be told thee of all things which it is appointed thee to do.
11 And as I could not see, through the glory of that light, being led by the hand of those who were with me, I came to Damascus.
12 And a certain Ananias, a pious man according to the law, borne witness to by all the Jews who dwelt {there},
13 coming to me and standing by me, said to me, Brother Saul, receive thy sight. And *I*, in the same hour, received my sight and saw him.
14 And he said, The God of our fathers has chosen thee beforehand to know his will, and to see the just one, and to hear a voice out of his mouth;
15 for thou shalt be a witness for him to all men of what thou hast seen and heard.
16 And now why lingerest thou? Arise and get baptised, and have thy sins washed away, calling on his name.
17 And it came to pass when I had returned to Jerusalem, and as I was praying in the temple, that I became in ecstasy,
18 and saw him saying to me, Make haste and go quickly out of Jerusalem, for they will not receive thy testimony concerning me.
19 And *I* said, Lord, they themselves know that *I* was imprisoning and beating in every synagogue those that believe on thee;
20 and when the blood of thy witness Stephen was shed, I also myself was standing by and consenting, and kept the clothes of them who killed him.
21 And he said to me, Go, for *I* will send thee to the nations afar off.
22 And they heard him until this word, and lifted up their voice, saying, Away with such a one as that from the earth, for it was not fit he should live.
23 And as they were crying, and throwing away their clothes, and casting dust into the air,
24 the chiliarch commanded him to be brought into the fortress, saying that he should be examined by scourging, that he might ascertain for what cause they cried thus against him.
25 But as they stretched him forward with the thongs, Paul said to the centurion who stood {by}, Is it lawful for you to scourge a man {who is} a Roman and uncondemned?
26 And the centurion, having heard it, went and reported it to the chiliarch, saying, What art thou going to do? for this man is a Roman.
27 And the chiliarch coming up said to him, Tell me, Art *thou* a Roman? And he said, Yes.
28 And the chiliarch answered, *I*, for a great sum, bought this citizenship. And Paul said, But *I* was also {free} born.
29 Immediately therefore those who were going to examine him left him, and the chiliarch also was afraid when he ascertained that he was a Roman, and because he had bound him.
30 And on the morrow, desirous to know the certainty {of the matter} why he was accused of the Jews, he loosed him, and commanded the chief priests and all the council to meet, and having brought Paul down set him before them.
1 Brødre og fedre! Hør på det jeg nu vil si eder til mitt forsvar!
2 Da de hørte at han talte til dem på det hebraiske mål, holdt de sig ennu mere stille. Han sier da:
3 Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men opfostret i denne by, oplært ved Gamaliels føtter efter vår fedrene lovs strenghet, og jeg var nidkjær for Gud, som I alle er idag;
4 jeg forfulgte Guds vei til døden, bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner,
5 som også ypperstepresten og hele eldste-rådet kan vidne; av dem fikk jeg endog brev med til brødrene i Damaskus, og drog dit for å føre også dem som var der, bundne til Jerusalem, forat de kunde få straff.
6 Men det skjedde da jeg var på veien og kom nær til Damaskus, da strålte ved middags-tider et sterkt lys fra himmelen med ett omkring mig,
7 og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til mig: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig?
8 Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til mig: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.
9 De som var med mig, så lyset, men røsten av ham som talte til mig, hørte de ikke.
10 Jeg sa da: Hvad skal jeg gjøre, Herre? Og Herren svarte mig: Stå op og gå inn i Damaskus! der skal bli talt til dig om alt det som du er bestemt til å gjøre.
11 Da jeg nu ikke kunde se for glansen av hint lys, blev jeg ledet ved hånden av dem som var med mig, og kom inn i Damaskus.
12 Og en som hette Ananias, en gudfryktig mann efter loven, med godt vidnesbyrd av alle jøder som bodde der,
13 kom til mig og stod for mig og sa: Saul, bror, se op! Og samme stund så jeg op på ham.
14 Og han sa: Våre fedres Gud har utkåret dig til å kjenne hans vilje og se den rettferdige og høre røsten av hans munn;
15 for du skal være ham et vidne for alle mennesker om det du har sett og hørt.
16 Og nu, hvad bier du efter? stå op og la dig døpe og få avtvettet dine synder, idet du påkaller hans navn.
17 Da jeg så var vendt tilbake til Jerusalem og bad i templet, hendte det mig at jeg kom i en henrykkelse,
18 og jeg så ham, og jeg hørte ham si til mig: Skynd dig og gå i hast ut av Jerusalem! for de kommer ikke til å ta imot ditt vidnesbyrd om mig.
19 Da sa jeg: Herre! de vet selv at jeg kastet i fengsel og hudstrøk rundt om i synagogene dem som trodde på dig,
20 og da blodet av Stefanus, ditt vidne, blev utgytt, stod jeg også hos og samtykte i det og tok vare på klærne til dem som slo ham ihjel.
21 Og han sa til mig: Dra ut! for jeg vil sende dig ut til hedningefolk langt borte.
22 Inntil dette ord hørte de på ham; men da løftet de sin røst og sa: Ta ham bort fra jorden! han burde ikke få leve!
23 Da de nu skrek og rev klærne av sig og kastet støv op i luften,
24 bød den øverste høvedsmann at han skulde føres inn i festningen, og sa at han skulde forhøres under hudstrykning, forat han kunde få vite av hvad årsak de ropte så mot ham.
25 Men da de nu hadde bundet ham for å hudstryke ham, sa Paulus til høvedsmannen, som stod hos: Har I lov til å hudstryke en romersk borger og det uten dom?
26 Da høvedsmannen hørte dette, gikk han til den øverste høvedsmann og meldte det, og sa: Hvad er det du er i ferd med å gjøre? dette menneske er jo romersk borger.
27 Den øverste høvedsmann gikk da bort til ham og sa: Si mig: Er du romersk borger? Han svarte: Ja.
28 Den øverste høvedsmann sa: Jeg har kjøpt denne borgerrett for mange penger. Men Paulus svarte: Men jeg er endog født til den.
29 Da gikk de straks fra ham de som skulde ha forhørt ham. Men da den øverste høvedsmann fikk vite at han var romersk borger, blev også han redd, fordi han hadde bundet ham.
30 Men da han næste dag vilde ha visshet om hvad jødene hadde å klage på ham, løste han ham, og bød at yppersteprestene og hele rådet skulde komme sammen. Og han førte Paulus ned og stilte ham frem for dem.