1 And as they were speaking to the people, the priests and captain of the temple and the Sadducees came upon them,
2 being distressed on account of their teaching the people and preaching by Jesus the resurrection from among {the} dead;
3 and they laid hands on them, and put them in ward till the morrow; for it was already evening.
4 But many of those who had heard the word believed; and the number of the men had become {about} five thousand.
5 And it came to pass on the morrow that their rulers and elders and scribes were gathered together at Jerusalem,
6 and Annas the high priest, and Caiaphas, and John, and Alexander, and as many as were of {the} high priestly family;
7 and having placed them in the midst they inquired, In what power or in what name have *ye* done this?
8 Then Peter, filled with {the} Holy Spirit, said to them, Rulers of the people and elders {of Israel},
9 if *we* this day are called upon to answer as to the good deed {done} to the infirm man, how *he* has been healed,
10 be it known to you all, and to all the people of Israel, that in the name of Jesus Christ the Nazaraean, whom *ye* have crucified, whom God has raised from among {the} dead, by *him* this {man} stands here before you sound {in body}.
11 *He* is the stone which has been set at nought by you the builders, which is become the corner stone.
12 And salvation is in none other, for neither is there another name under heaven which is given among men by which we must be saved.
13 But seeing the boldness of Peter and John, and perceiving that they were unlettered and uninstructed men, they wondered; and they recognised them that they were with Jesus.
14 And beholding the man who had been healed standing with them, they had nothing to reply;
15 but having commanded them to go out of the council they conferred with one another,
16 saying, What shall we do to these men? for that indeed an evident sign has come to pass through their means is manifest to all that inhabit Jerusalem, and we cannot deny it.
17 But that it be not further spread among the people, let us threaten them severely no longer to speak to any man in this name.
18 And having called them, they charged {them} not to speak at all nor teach in the name of Jesus.
19 But Peter and John answering said to them, If it be righteous before God to listen to you rather than to God, judge ye;
20 for as for us *we* cannot refrain from speaking of the things which we have seen and heard.
21 But they, having further threatened them, let them go, finding no way how they might punish them, on account of the people, because all glorified God for what had taken place;
22 for the man on whom this sign of healing had taken place was above forty years old.
23 And having been let go, they came to their own {company}, and reported all that the chief priests and elders had said to them.
24 And they, having heard {it}, lifted up {their} voice with one accord to God, and said, Lord, *thou* art the God who made the heaven and the earth and the sea, and all that is in them;
25 who hast said by the mouth of thy servant David, Why have {the} nations raged haughtily and {the} peoples meditated vain things?
26 The kings of the earth were there, and the rulers were gathered together against the Lord and against his Christ.
27 For in truth against thy holy servant Jesus, whom thou hadst anointed, both Herod and Pontius Pilate, with {the} nations, and peoples of Israel, have been gathered together in this city
28 to do whatever thy hand and thy counsel had determined before should come to pass.
29 And now, Lord, look upon their threatenings, and give to thy bondmen with all boldness to speak thy word,
30 in that thou stretchest out thy hand to heal, and that signs and wonders take place through the name of thy holy servant Jesus.
31 And when they had prayed, the place in which they were assembled shook, and they were all filled with the Holy Spirit, and spoke the word of God with boldness.
32 And the heart and soul of the multitude of those that had believed were one, and not one said that anything of what he possessed was his own, but all things were common to them;
33 and with great power did the apostles give witness of the resurrection of the Lord Jesus, and great grace was upon them all.
34 For neither was there any one in want among them; for as many as were owners of lands or houses, selling them, brought the price of what was sold
35 and laid it at the feet of the apostles; and distribution was made to each according as any one might have need.
36 And Joseph, who had been surnamed Barnabas by the apostles (which is, being interpreted, Son of consolation), a Levite, Cyprian by birth,
37 being possessed of land, having sold {it}, brought the money and laid it at the feet of the apostles.
1 Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem;
2 de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde,
3 og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den næste dag; for det var alt aften.
4 Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene blev omkring fem tusen.
5 Dagen efter skjedde det da at deres rådsherrer og eldste og skriftlærde samlet sig i Jerusalem,
6 og med dem ypperstepresten Annas og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt,
7 og de stilte dem frem midt iblandt sig og spurte dem: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde I dette?
8 Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste!
9 Når vi idag blir tatt i forhør for en velgjerning mot et sykt menneske, om hvad han er helbredet ved,
10 da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud opvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øine.
11 Han er den sten som blev forkastet av eder, I bygningsmenn, men som er blitt hjørnesten.
12 Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.
13 Men da de så Peters og Johannes' frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de sig, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus;
14 og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunde de ikke si imot.
15 De bød dem da gå ut fra rådet, og de rådførte sig med hverandre og sa:
16 Hvad skal vi gjøre med disse mennesker? for at et vitterlig tegn er gjort ved dem, det er åpenbart for alle som bor i Jerusalem, og det kan vi ikke nekte.
17 Men forat det ikke skal utbrede sig mere blandt folket, så la oss alvorlig true dem til ikke mere å tale i dette navn til noget menneske!
18 Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulde tale eller lære i Jesu navn.
19 Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud!
20 for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.
21 De truet dem da enn mere, og så lot de dem gå, da de for folkets skyld ikke fant nogen råd til å straffe dem; for alle priste Gud for det som var skjedd;
22 for han var mere enn firti år gammel den mann som dette helbredelsestegn hadde hendt med.
23 Da de nu var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.
24 Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er,
25 du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grundet folkene på det som fåfengt er?
26 Jordens konger steg frem, og høvdingene samlet sig sammen mot Herren og mot hans salvede -
27 ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk,
28 for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.
29 Og nu, Herre! hold øie med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,
30 idet du rekker din hånd ut til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn.
31 Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de blev alle fylt med den Hellige And, og de talte Guds ord med frimodighet.
32 Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og en sjel, og ikke en sa om noget av sitt gods at det var hans eget de hadde alt felles.
33 Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu opstandelse, og det var stor nåde over dem alle.
34 For det var heller ikke nogen trengende iblandt dem; for alle som eide akrer eller hus, solgte dem og bar frem verdien av det de hadde solgt,
35 og la det for apostlenes føtter, og det blev delt ut til enhver efter som han hadde trang til.
36 Og Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Barnabas, det er utlagt: formaningens sønn, en levitt, født på Kypern, som eide en aker, solgte den og bar frem pengene og la dem for apostlenes føtter.