1 Righteous art thou, Jehovah, when I plead with thee; yet will I speak with thee of {thy} judgments. Wherefore doth the way of the wicked prosper? {wherefore} are all they at ease that deal very treacherously?

2 Thou hast planted them, they also have taken root: they advance, yea, they bring forth fruit: thou art near in their mouth, but far from their reins.

3 But thou, Jehovah, knowest me; thou hast seen me, and proved my heart toward thee. Drag them out like sheep for the slaughter, and set them apart for the day of slaughter.

4 How long shall the land mourn, and the herbs of all the fields wither? Because of the wickedness of them that dwell therein, the beasts and the birds perish; for they say, He will not see our end.

5 If thou hast run with footmen, and they have wearied thee, how wilt thou then contend with horses? And if in a land of peace thou thinkest thyself in security, how wilt thou then do in the swelling of the Jordan?

6 For even thy brethren, and the house of thy father, even they have dealt treacherously with thee, even they have cried aloud after thee. Believe them not, though they speak good {words} unto thee.

7 I have forsaken my house, I have cast off my heritage, I have given the beloved of my soul into the hand of her enemies.

8 My heritage is become unto me as a lion in the forest; it hath raised its voice against me: therefore have I hated it.

9 My heritage is unto me {as} a speckled bird of prey; the birds of prey round about are against her. Go, assemble all the beasts of the field, bring them to devour.

10 Many shepherds have destroyed my vineyard, they have trodden my portion under foot, they have made my pleasant portion a desolate wilderness:

11 they have made it a desolation; desolate, it mourneth unto me: the whole land is made desolate, for no man layeth it to heart.

12 Spoilers are come upon all heights in the wilderness; for the sword of Jehovah devoureth from one end of the land even to the {other} end of the land: no flesh hath peace.

13 They have sown wheat, and they reap thorns; they have put themselves to pain, {and} do not profit. Be ye therefore ashamed of your revenues, because of the fierce anger of Jehovah.

14 Thus saith Jehovah against all mine evil neighbours, that touch the inheritance which I have caused my people Israel to inherit: Behold, I will pluck them up out of their land, and pluck out the house of Judah from among them.

15 And it shall come to pass, after I have plucked them up, I will return, and have compassion on them, and will bring them back, each one to his inheritance, and each one to his land.

16 And it shall come to pass, if they will diligently learn the ways of my people, to swear by my name, {As} Jehovah liveth-even as they taught my people to swear by Baal-they shall be built up in the midst of my people.

17 And if they will not obey, I will utterly pluck up and destroy that nation, saith Jehovah.

1 Herre, når jeg fører trette med dig, har du alltid rett. Allikevel må jeg gå i rette med dig: Hvorfor går det de ugudelige vel, hvorfor har de ingen sorger alle de troløse?

2 Du har plantet dem, og de har slått rot; de vokser op og bærer frukt; nær er du i deres munn, men langt borte fra deres nyrer.

3 Men du, Herre, du kjenner mig, du ser mig og prøver mitt hjertelag mot dig; ta dem bort som får til å slaktes og innvi dem til en drapsdag!

4 Hvor lenge skal landet visne og all markens urter tørke bort? For dets innbyggeres ondskap er dyr og fugler revet bort; for de sier: Han* ser ikke hvorledes det vil gå oss til sist. / {* profeten.}

5 Når du løper med fotgjengere, og de gjør dig trett, hvorledes vil du løpe om kapp med hester? I et fredelig land er du trygg, men hvad vil du gjøre i Jordans prakt*? / {* d.e. den prektige skog på Jordans bredder, hvor løver hadde tilhold; JER 49, 19; 50, 44. SKR 11, 3.}

6 For selv dine brødre og din fars hus, selv de er troløse mot dig, selv de skriker efter dig av full hals; tro dem ikke når de taler fagre ord til dig!

7 Jeg har forlatt mitt hus, forkastet min arv; jeg har gitt min sjels elskede i hennes fienders hånd.

8 Min arv er blitt mot mig som en løve i skogen, den har opløftet sin røst mot mig; derfor hater jeg den.

9 Er min arv en spraglet rovfugl? Det er jo rovfugler rundt omkring den! Gå avsted og samle alle markens dyr, la dem komme hit og ete!

10 Hyrder* i mengde ødelegger min vingård, trår ned min arvelodd; de gjør min herlige arvelodd til en øde ørken. / {* JER 6, 3.}

11 De gjør den til en ødemark; sørgende og øde ligger den omkring mig; ødelagt er hele landet; for det er ikke nogen som legger det* på hjerte. / {* Herrens ord.}

12 Ødeleggere kommer over alle bare hauger i ørkenen, for Herren har et sverd som fortærer fra den ene ende av landet til den andre; det er ikke redning for noget kjød.

13 De sår hvete, men høster torner; de tretter sig ut, men har intet gagn av det. Så ha da skam av eders grøde for Herrens brennende vredes skyld!

14 Så sier Herren om alle sine onde naboer, som forgriper sig på den arv han har gitt sitt folk Israel til eie: Se, jeg rykker dem op av deres land, og Judas hus vil jeg rykke op av deres midte.

15 Men når jeg har rykket dem op, da vil jeg atter forbarme mig over dem og la dem vende tilbake, hver til sin arv og hver til sitt land.

16 Og såfremt de lærer mitt folks veier, lærer å sverge ved mitt navn: Så sant Herren lever - likesom de har lært mitt folk å sverge ved Ba'al, da skal de bli opbygget midt iblandt mitt folk.

17 Men vil de ikke høre, da vil jeg rykke det folk op og tilintetgjøre det, sier Herren.