1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og broderen Timoteus - til den Guds menighet som er i Korint, tillikemed alle de hellige som er i hele Akaia:

2 Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!

3 Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud,

4 han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

5 For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.

6 Men lider vi trengsel, da er det eder til trøst og frelse; trøstes vi, da er det eder til en trøst som viser sig kraftig i tålmod under de samme lidelser som vi lider;

7 og vårt håp om eder er fast, da vi vet at likesom I har del i lidelsene, så skal I og ha del i trøsten.

8 For vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at den trengsel som kom over oss i Asia, var overmåte tung, mere enn vi kunde bære, så vi endog mistvilte om livet;

9 ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde,

10 han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,

11 idet også I kommer oss til hjelp med bønn, forat det fra manges munn må lyde rikelig takksigelse for oss, for den nåde som er oss gitt.

12 For dette er vår ros: vår samvittighets vidnesbyrd om at vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde.

13 For vi skriver ikke annet til eder enn det I leser eller skjønner, og jeg håper at I og skal skjønne det inntil enden

14 - likesom I jo for en del har skjønt oss - at vi er eders ros, likesom og I er vår på den Herre Jesu dag.

15 Og i tillit til dette vilde jeg komme til eder først, forat I skulde få ennu en nåde,

16 og fra eder dra til Makedonia, og så fra Makedonia igjen komme til eder og få følge av eder til Judea.

17 Da jeg nu altså vilde dette, gikk jeg da kan hende lettsindig frem? eller hvad jeg foresetter mig, foresetter jeg mig det på kjødelig vis, så at der hos mig skulde være både ja, ja og nei, nei?

18 Så sant Gud er trofast: mitt ord til eder er ikke ja og nei!

19 For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som blev forkynt iblandt eder ved oss, ved mig og Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei, men ja er der blitt i ham;

20 for så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.

21 Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud,

22 han som og satte sitt innsegl på oss og gav Ånden til pant i våre hjerter.

23 Men jeg kaller Gud til vidne for min sjel at det var for å skåne eder jeg ennu ikke er kommet til Korint;

24 ikke at vi er herrer over eders tro, men vi arbeider med på eders glede; for I står i troen.

1 Paul, an apostle of Christ Jesus through the will of God, and Timothy our brother, unto the church of God which is at Corinth, with all the saints that are in the whole of Achaia: 2 Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ.

3 Blessed be the God and Father of our Lord Jesus Christ, the Father of mercies and God of all comfort; 4 who comforteth us in all our affliction, that we may be able to comfort them that are in any affliction, through the comfort wherewith we ourselves are comforted of God. 5 For as the sufferings of Christ abound unto us, even so our comfort also aboundeth through Christ. 6 But whether we are afflicted, it is for your comfort and salvation; or whether we are comforted, it is for your comfort, which worketh in the patient enduring of the same sufferings which we also suffer: 7 and our hope for you is stedfast; knowing that, as ye are partakers of the sufferings, so also are ye of the comfort. 8 For we would not have you ignorant, brethren, concerning our affliction which befell us in Asia, that we were weighed down exceedingly, beyond our power, insomuch that we despaired even of life: 9 yea, we ourselves have had the sentence of death within ourselves, that we should not trust in ourselves, but in God who raiseth the dead: 10 who delivered us out of so great a death, and will deliver: on whom we have set our hope that he will also still deliver us; 11 ye also helping together on our behalf by your supplication; that, for the gift bestowed upon us by means of many, thanks may be given by many persons on our behalf.

12 For our glorying is this, the testimony of our conscience, that in holiness and sincerity of God, not in fleshly wisdom but in the grace of God, we behaved ourselves in the world, and more abundantly to you-ward. 13 For we write no other things unto you, than what ye read or even acknowledge, and I hope ye will acknowledge unto the end: 14 as also ye did acknowledge us in part, that we are your glorying, even as ye also are ours, in the day of our Lord Jesus.

15 And in this confidence I was minded to come first unto you, that ye might have a second benefit; 16 and by you to pass into Macedonia, and again from Macedonia to come unto you, and of you to be set forward on my journey unto Judæa. 17 When I therefore was thus minded, did I show fickleness? or the things that I purpose, do I purpose according to the flesh, that with me there should be the yea yea and the nay nay? 18 But as God is faithful, our word toward you is not yea and nay. 19 For the Son of God, Jesus Christ, who was preached among you by us, even by me and Silvanus and Timothy, was not yea and nay, but in him is yea. 20 For how many soever be the promises of God, in him is the yea: wherefore also through him is the Amen, unto the glory of God through us. 21 Now he that establisheth us with you in Christ, and anointed us, is God; 22 who also sealed us, and gave us the earnest of the Spirit in our hearts.

23 But I call God for a witness upon my soul, that to spare you I forbare to come unto Corinth. 24 Not that we have lordship over your faith, but are helpers of your joy: for in faith ye stand fast.