1 For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene.

2 For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges efter å overklædes med vår bolig fra himmelen,

3 så sant vi skal bli funnet iklædd, ikke nakne.

4 For vi som er i denne hytte, sukker under byrden, fordi vi ikke vil avklædes, men overklædes, forat det dødelige kan bli opslukt av livet.

5 Men den som har satt oss i stand just til dette, er Gud, han som og har gitt oss Ånden til pant.

6 Derfor er vi alltid frimodige og vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren;

7 for vi vandrer i tro, ikke i beskuelse;

8 vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren.

9 Derfor setter vi og vår ære i, enten vi er hjemme eller borte, å tekkes ham.

10 For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, efter det som han har gjort, enten godt eller ondt.

11 Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker, men for Gud er vi åpenbare; jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.

12 Vi gir oss nu ikke atter skussmål for eder; men vi gir eder leilighet til å rose eder av oss, forat I kan ha noget å sette imot dem som roser sig av det de er i det utvortes og ikke i hjertet.

13 For om vi er fra oss selv, da er det for Gud, og om vi er ved sans og samling, da er det for eder.

14 For Kristi kjærlighet tvinger oss,

15 idet vi har opgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død; og han døde for alle, forat de som lever, ikke lenger skal leve for sig selv, men for ham som er død og opstanden for dem.

16 Derfor kjenner vi fra nu av ikke nogen efter kjødet; har vi og kjent Kristus efter kjødet, så kjenner vi ham dog nu ikke lenger således.

17 Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!

18 Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med sig selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste,

19 fordi Gud i Kristus forlikte verden med sig selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen.

20 Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!

21 Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

1 For we know that if the earthly house of our tabernacle be dissolved, we have a building from God, a house not made with hands, eternal, in the heavens. 2 For verily in this we groan, longing to be clothed upon with our habitation which is from heaven: 3 if so be that being clothed we shall not be found naked. 4 For indeed we that are in this tabernacle do groan, being burdened; not for that we would be unclothed, but that we would be clothed upon, that what is mortal may be swallowed up of life. 5 Now he that wrought us for this very thing is God, who gave unto us the earnest of the Spirit. 6 Being therefore always of good courage, and knowing that, whilst we are at home in the body, we are absent from the Lord 7 (for we walk by faith, not by sight); 8 we are of good courage, I say, and are willing rather to be absent from the body, and to be at home with the Lord. 9 Wherefore also we make it our aim, whether at home or absent, to be well-pleasing unto him. 10 For we must all be made manifest before the judgment-seat of Christ; that each one may receive the things done in the body, according to what he hath done, whether it be good or bad.

11 Knowing therefore the fear of the Lord, we persuade men, but we are made manifest unto God; and I hope that we are made manifest also in your consciences. 12 We are not again commending ourselves unto you, but speak as giving you occasion of glorying on our behalf, that ye may have wherewith to answer them that glory in appearance, and not in heart. 13 For whether we are beside ourselves, it is unto God; or whether we are of sober mind, it is unto you. 14 For the love of Christ constraineth us; because we thus judge, that one died for all, therefore all died; 15 and he died for all, that they that live should no longer live unto themselves, but unto him who for their sakes died and rose again. 16 Wherefore we henceforth know no man after the flesh: even though we have known Christ after the flesh, yet now we know him so no more. 17 Wherefore if any man is in Christ, he is a new creature: the old things are passed away; behold, they are become new. 18 But all things are of God, who reconciled us to himself through Christ, and gave unto us the ministry of reconciliation; 19 to wit, that God was in Christ reconciling the world unto himself, not reckoning unto them their trespasses, and having committed unto us the word of reconciliation.

20 We are ambassadors therefore on behalf of Christ, as though God were entreating by us: we beseech you on behalf of Christ, be ye reconciled to God. 21 Him who knew no sin he made to be sin on our behalf; that we might become the righteousness of God in him.