1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme;
2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel:
3 Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet.
4 Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba'al.
5 Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse;
6 men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.
7 Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,
8 som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag.
9 Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!
10 la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!
11 Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet;
12 men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde!
13 For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede,
14 om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem.
15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hvad annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?
16 Men er førstegrøden hellig, da er deigen det også, og er roten hellig, da er grenene det også.
17 Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme,
18 da ros dig ikke mot grenene! men hvis du roser dig, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer dig.
19 Du vil da si: Grenene blev avbrutt forat jeg skulde bli innpodet.
20 Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!
21 for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare dig.
22 Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over dig er Guds godhet, såfremt du holder dig til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.
23 Men hine skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.
24 For blev du avhugget av det oljetre som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljetre, hvor meget mere skal de da bli innpodet i sitt eget oljetre, disse som av naturen hører det til.
25 For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet - forat I ikke skal tykkes eder selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn,
26 og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob,
27 og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.
28 Efter evangeliet er de fiender for eders skyld, men efter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld;
29 for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.
30 For likesom I før var ulydige mot Gud, men nu har fått miskunn ved disses ulydighet,
31 så har også disse nu vært ulydige, forat de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt eder til del;
32 for Gud har overgitt dem alle til ulydighet forat han kunde miskunne sig over dem alle.
33 O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!
34 For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?
35 Eller hvem gav ham noget først, så han skulde få vederlag igjen?
36 For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.
1 I say then, Did God cast off his people? God forbid. For I also am an Israelite, of the seed of Abraham, of the tribe of Benjamin. 2 God did not cast off his people which he foreknew. Or know ye not what the scripture saith of Elijah? how he pleadeth with God against Israel: 3 Lord, they have killed thy prophets, they have digged down thine altars; and I am left alone, and they seek my life. 4 But what saith the answer of God unto him? I have left for myself seven thousand men, who have not bowed the knee to Baal. 5 Even so then at this present time also there is a remnant according to the election of grace. 6 But if it is by grace, it is no more of works: otherwise grace is no more grace. 7 What then? That which Israel seeketh for, that he obtained not; but the election obtained it, and the rest were hardened: 8 according as it is written, God gave them a spirit of stupor, eyes that they should not see, and ears that they should not hear, unto this very day. 9 And David saith,
Let their table be made a snare, and a trap,
And a stumblingblock, and a recompense unto them:
10 Let their eyes be darkened, that they may not see,
And bow thou down their back always.
11 I say then, Did they stumble that they might fall? God forbid: but by their fall salvation is come unto the Gentiles, to provoke them to jealousy. 12 Now if their fall is the riches of the world, and their loss the riches of the Gentiles; how much more their fulness? 13 But I speak to you that are Gentiles. Inasmuch then as I am an apostle of Gentiles, I glorify my ministry; 14 if by any means I may provoke to jealousy them that are my flesh, and may save some of them. 15 For if the casting away of them is the reconciling of the world, what shall the receiving of them be, but life from the dead? 16 And if the firstfruit is holy, so is the lump: and if the root is holy, so are the branches. 17 But if some of the branches were broken off, and thou, being a wild olive, wast grafted in among them, and didst become partaker with them of the root of the fatness of the olive tree; 18 glory not over the branches: but if thou gloriest, it is not thou that bearest the root, but the root thee. 19 Thou wilt say then, Branches were broken off, that I might be grafted in. 20 Well; by their unbelief they were broken off, and thou standest by thy faith. Be not highminded, but fear: 21 for if God spared not the natural branches, neither will he spare thee. 22 Behold then the goodness and severity of God: toward them that fell, severity; but toward thee, God’s goodness, if thou continue in his goodness: otherwise thou also shalt be cut off. 23 And they also, if they continue not in their unbelief, shall be grafted in: for God is able to graft them in again. 24 For if thou wast cut out of that which is by nature a wild olive tree, and wast grafted contrary to nature into a good olive tree; how much more shall these, which are the natural branches, be grafted into their own olive tree?
25 For I would not, brethren, have you ignorant of this mystery, lest ye be wise in your own conceits, that a hardening in part hath befallen Israel, until the fulness of the Gentiles be come in; 26 and so all Israel shall be saved: even as it is written,
There shall come out of Zion the Deliverer;
He shall turn away ungodliness from Jacob:
27 And this is my covenant unto them,
When I shall take away their sins.
28 As touching the gospel, they are enemies for your sake: but as touching the election, they are beloved for the fathers’ sake. 29 For the gifts and the calling of God are not repented of. 30 For as ye in time past were disobedient to God, but now have obtained mercy by their disobedience, 31 even so have these also now been disobedient, that by the mercy shown to you they also may now obtain mercy. 32 For God hath shut up all unto disobedience, that he might have mercy upon all.
33 O the depth of the riches both of the wisdom and the knowledge of God! how unsearchable are his judgments, and his ways past tracing out! 34 For who hath known the mind of the Lord? or who hath been his counsellor? 35 or who hath first given to him, and it shall be recompensed unto him again? 36 For of him, and through him, and unto him, are all things. To him be the glory for ever. Amen.