1 Men det skjedde da folket trengte sig inn på ham og hørte Guds ord, og han stod ved Gennesaret-sjøen,

2 da så han to båter ligge ved sjøen; men fiskerne var gått ut av dem og skyllet garnene.

3 Han gikk da ut i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land; og han satte sig i båten og lærte folket.

4 Men da han holdt op å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet, og kast eders garn ut til en drett!

5 Og Simon svarte ham: Mester! vi har strevet hele natten og ikke fått noget; men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.

6 Og de gjorde så, og fanget en stor mengde fisk; og deres garn revnet.

7 Og de vinket til sine lagsbrødre i den andre båt, at de skulde komme og ta i med dem; og de kom, og de fylte begge båtene, så de holdt på å synke.

8 Men da Simon Peter så det, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra mig! for jeg er en syndig mann.

9 For redsel kom over ham og alle dem som var med ham, for den fiskedrett som de hadde fått;

10 likeså Jakob og Johannes, Sebedeus' sønner, som var i lag med Simon. Og Jesus sa til Simon: Frykt ikke! fra nu av skal du fange mennesker.

11 Da rodde de båtene i land og forlot alt og fulgte ham.

12 Og det skjedde da han var i en av byene, se, da var det en mann som var full av spedalskhet; og da han så Jesus, falt han ned på sitt ansikt, bad ham og sa: Herre! om du vil, kan du rense mig.

13 Og Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham.

14 Og han bød ham at han ikke skulde si det til nogen; men gå og te dig for presten og ofre for din renselse, således som Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem!

15 Men ordet om ham kom ennu mere ut, og meget folk kom sammen for å høre og for å bli helbredet for sine sykdommer;

16 men han drog sig tilbake til øde steder og var der i bønn.

17 Og det skjedde en av dagene mens han lærte, og der satt fariseere og lovlærere som var kommet fra hver by i Galilea og Judea og fra Jerusalem, og Herrens kraft var hos ham til å helbrede:

18 se, da kom nogen menn som bar en mann på en seng, han var verkbrudden; og de søkte å få ham inn og legge ham ned foran ham.

19 Og da de for folketrengselen ikke fant nogen vei til å få ham inn, steg de op på taket og firte ham med sengen ned mellem takstenene midt foran Jesus.

20 Og da han så deres tro, sa han: Menneske! dine synder er dig forlatt.

21 Da begynte de skriftlærde og fariseerne å tenke så: Hvem er denne mann, som taler bespottelser? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?

22 Men da Jesus merket deres tanker, svarte han og sa til dem: Hvad er det I tenker i eders hjerter?

23 Hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå?

24 Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sa han til den verkbrudne: Jeg sier dig: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!

25 Og straks stod han op for deres øine og tok det han lå på, og gikk hjem til sitt hus og priste Gud.

26 Da kom det forferdelse over dem alle, og de priste Gud, og de blev fulle av frykt og sa: Idag har vi sett utrolige ting!

27 Derefter gikk han ut, og han så en tolder ved navn Levi sitte på tollboden; og han sa til ham: Følg mig!

28 Og han forlot alt og stod op og fulgte ham.

29 Og Levi gjorde et stort gjestebud for ham i sitt hus, og der var en stor mengde toldere og andre som satt til bords med dem.

30 Og fariseerne og deres skriftlærde knurret mot hans disipler og sa: Hvorfor eter og drikker I med toldere og syndere?

31 Og Jesus svarte og sa til dem: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt;

32 jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.

33 De sa til ham: Johannes' disipler holder jevnlig faste og bønn, og fariseernes disipler likeså; men dine eter og drikker.

34 Men Jesus sa til dem: Kan I vel få brudesvennene til å faste så lenge brudgommen er hos dem?

35 Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem; da skal de faste, i de dager.

36 Han sa også en lignelse til dem: Ingen river en lapp av et nytt klædebon og setter den på et gammelt; ellers river han det nye i sønder, og lappen av det nye passer ikke til det gamle.

37 Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker; ellers vil den nye vin sprenge sekkene, og den selv spilles og sekkene ødelegges;

38 men ny vin skal fylles i nye skinnsekker.

39 Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny; han sier: den gamle er god.

1 Or il arriva, comme la foule se jetait toute sur lui pour entendre la parole de Dieu, qu'il se tenait sur le bord du lac de Génézareth.

2 Et voyant deux nacelles qui étaient au bord du lac, et dont les pêcheurs étaient descendus, et lavaient leurs rets, il monta dans l'une de ces nacelles, qui était à Simon.

3 Et il le pria de la mener un peu loin de terre; puis s'étant assis, il enseignait les troupes de dessus la nacelle.

4 Et quand il eut cessé de parler, il dit à Simon : mène en pleine eau, et lâchez vos filets pour pêcher.

5 Et Simon répondant, lui dit : Maître, nous avons travaillé toute la nuit, et nous n'avons rien pris; toutefois à ta parole je lâcherai les filets.

6 Ce qu'ayant fait, ils enfermèrent une si grande quantité de poissons, que leurs filets se rompaient.

7 Et ils firent signe à leurs compagnons qui étaient dans l'autre nacelle, de venir les aider; et étant venus, ils remplirent les deux nacelles, tellement qu'elles s'enfonçaient.

8 Et quand Simon-Pierre eut vu cela, il se jeta aux genoux de Jésus, en lui disant : Seigneur, retire-toi de moi; car je suis un homme pécheur.

9 Parce que la frayeur l'avait saisi, lui et tous ceux qui étaient avec lui, à cause de la prise de poissons qu'ils venaient de faire; de même que Jacques et Jean, fils de Zébédée, qui étaient compagnons de Simon.

10 Alors Jésus dit à Simon : n'aie point de peur; dorénavant tu seras un pêcheur d'hommes vivants.

11 Et quand ils eurent amené les nacelles à terre, ils quittèrent tout, et le suivirent.

12 Or il arriva que comme il était dans une des villes [de ce pays-là], voici, un homme plein de lèpre voyant Jésus, se jeta [en terre] sur sa face, et le pria, disant : Seigneur, si tu veux, tu peux me rendre net.

13 Et [Jésus] étendit la main, et le toucha, en disant : je le veux, sois net; et incontinent la lèpre le quitta.

14 Et il lui commanda de ne le dire à personne; mais va, lui dit-il, et te montre au Sacrificateur, et offre pour ta purification ce que Moïse a commandé, pour leur servir de témoignage.

15 Et sa renommée se répandait de plus en plus, tellement que de grandes troupes s'assemblaient pour l'entendre, et pour être guéries par lui de leurs maladies.

16 Mais il se tenait retiré dans les déserts, et priait.

17 Or il arriva un jour qu'il enseignait, que des Pharisiens et des Docteurs de la Loi, qui étaient venus de toutes les bourgades de Galilée, et de Judée, et de Jérusalem, étaient là assis, et la puissance du Seigneur était là pour opérer des guérisons.

18 Et voici des hommes qui portaient dans un lit un homme qui était paralytique, et ils cherchaient le moyen de le porter dans la maison, et de le mettre devant lui.

19 Mais ne trouvant point par quel côté ils pourraient l'introduire, à cause de la foule, ils montèrent sur la maison, et ils le descendirent par les tuiles, avec le petit lit, au milieu devant Jésus;

20 Qui voyant leur foi, dit au paralytique : homme, tes péchés te sont pardonnés.

21 Alors les Scribes et les Pharisiens commencèrent à raisonner en eux-mêmes, disant : qui est celui-ci qui prononce des blasphèmes? Qui est-ce qui peut pardonner les péchés, que Dieu seul?

22 Mais Jésus connaissant leurs pensées, prit la parole, et leur dit : pourquoi raisonnez-vous ainsi en vous-mêmes?

23 Lequel est le plus aisé, ou de dire : tes péchés te sont pardonnés; ou de dire : lève-toi, et marche?

24 Or afin que vous sachiez que le Fils de l'homme a le pouvoir sur la terre de pardonner les péchés, il dit au paralytique : je te dis, lève-toi, charge ton petit lit, et t'en va en ta maison.

25 Et à l'instant [le paralytique] s'étant levé devant eux, chargea le lit où il était couché, et s'en alla en sa maison, glorifiant Dieu.

26 Et ils furent tous saisis d'étonnement, et ils glorifiaient Dieu, et étant remplis de crainte, ils disaient : certainement nous avons vu aujourd'hui des choses qu'on n'eût jamais attendues.

27 Après cela il sortit, et il vit un péager nommé Lévi, assis au lieu du péage, et il lui dit : suis-moi.

28 Lequel abandonnant tout, se leva, et le suivit.

29 Et Lévi fit un grand festin dans sa maison, où il y avait une grosse assemblée de péagers, et d'autres gens qui étaient avec eux à table.

30 Et les Scribes de ce lieu-là et les Pharisiens, murmuraient contre ses Disciples, en disant : pourquoi est-ce que vous mangez et que vous buvez avec des péagers et des gens de mauvaise vie?

31 Mais Jésus prenant la parole, leur dit : ceux qui sont en santé n'ont pas besoin de médecin, mais ceux qui se portent mal.

32 Je ne suis point venu appeler à la repentance les justes, mais les pécheurs.

33 Ils lui dirent aussi : pourquoi est-ce que les disciples de Jean jeûnent souvent, et font des prières; pareillement aussi ceux des Pharisiens; mais les tiens mangent et boivent?

34 Et il leur dit : pouvez-vous faire jeûner les amis de l'Epoux pendant que l'Epoux est avec eux?

35 Mais les jours viendront que l'Epoux leur sera ôté; alors ils jeûneront en ces jours-là.

36 Puis il leur dit cette similitude : personne ne met une pièce d'un vêtement neuf à un vieux vêtement; autrement le neuf déchire [le vieux], et la pièce du neuf ne se rapporte point au vieux.

37 Pareillement, personne ne met le vin nouveau dans de vieux vaisseaux; autrement le vin nouveau rompra les vaisseaux, et se répandra, et les vaisseaux seront perdus.

38 Mais le vin nouveau doit être mis dans des vaisseaux neufs; et ainsi ils se conservent l'un et l'autre.

39 Et il n'y a personne qui boive du vieux, qui veuille aussitôt du nouveau : car il dit : le vieux est meilleur.