1 Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten.

2 Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død!

3 Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten?

4 Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten!

5 Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn.

6 Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blandt dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær

7 og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi drog igjennem for å utspeide det, er et overmåte godt land.

8 Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det - et land som flyter med melk og honning.

9 Sett eder bare ikke op mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem!

10 Da vilde hele menigheten stene dem; men Herrens herlighet åpenbarte sig i sammenkomstens telt for alle Israels barn.

11 Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte mig, og hvor lenge vil de la være å tro på mig, enda jeg har gjort så mange tegn iblandt dem?

12 Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre dig til et større og sterkere folk enn dette.

13 Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folk ut fra dem,

14 og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.

15 Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si:

16 Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen.

17 Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt:

18 Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.

19 Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit!

20 Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord.

21 Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet,

22 så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst,

23 sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det

24 Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det.

25 Men amalekittene og kana'anittene bor her i dalen; vend derfor om imorgen og dra ut i ørkenen på veien til det Røde Hav!

26 Og Herren talte til Moses og Aron og sa:

27 Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot mig? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvorledes de knurrer mot mig.

28 Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som I har talt for mine ører*, således vil jeg gjøre med eder: / {* 4MO 14, 2.}

29 I denne ørken skal eders døde kropper falle, alle de blandt eder som blev mønstret, så mange som I er, fra tyveårsalderen og opover, I som har knurret mot mig;

30 sannelig, I skal ikke komme inn i det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville la eder bo i, undtagen Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

31 Eders barn, som I sa vilde bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet.

32 Men eders døde kropper skal falle i denne ørken.

33 Og eders barn skal flakke om som hyrder i ørkenen i firti år og bøte for eders utroskap mot Herren, inntil I alle er blitt til lik i ørkenen.

34 Likesom I utspeidet landet i firti dager, således skal I lide for eders misgjerninger i firti år, et år for hver dag; og I skal kjenne at jeg har vendt mig bort fra eder.

35 Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, således vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensvoret sig mot mig; her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø.

36 De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, og som var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet,

37 disse menn, som hadde talt ille om landet, blev slått ned for Herrens åsyn og døde.

38 Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, blev i live av de menn som var gått avsted for å utspeide landet.

39 Og Moses bar disse ord frem for alle Israels barn; da sørget folket sårt.

40 Og de stod tidlig op om morgenen og drog opover mot fjellhøiden og sa: Se, her er vi, og vi vil dra op til det sted som Herren har talt om; for vi har syndet.

41 Men Moses sa: Hvorfor overtreder I Herrens bud? Det vil ikke lykkes.

42 Dra ikke der op! For Herren er ikke blandt eder, I kommer bare til å bli slått av eders fiender.

43 For amalekittene og kana'anittene vil møte eder der, og I skal falle for sverdet, fordi I har vendt eder bort fra Herren, og Herren vil ikke være med eder.

44 Men de drog i overmodig tross op til fjellhøiden; men Herrens pakts ark og Moses forlot ikke leiren.

45 Da kom amalekittene og kana'anittene, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma.

1 All the congregation lifted up their voice, and cried; and the people wept that night. 2 All the children of Israel murmured against Moses and against Aaron. The whole congregation said to them, "We wish that we had died in the land of Egypt, or that we had died in this wilderness! 3 Why does Yahweh bring us to this land, to fall by the sword? Our wives and our little ones will be captured or killed! Wouldn’t it be better for us to return into Egypt?" 4 They said to one another, "Let’s choose a leader, and let’s return into Egypt."

5 Then Moses and Aaron fell on their faces before all the assembly of the congregation of the children of Israel.

6 Joshua the son of Nun and Caleb the son of Jephunneh, who were of those who spied out the land, tore their clothes. 7 They spoke to all the congregation of the children of Israel, saying, "The land, which we passed through to spy it out, is an exceedingly good land. 8 If Yahweh delights in us, then he will bring us into this land, and give it to us: a land which flows with milk and honey. 9 Only don’t rebel against Yahweh, neither fear the people of the land; for they are bread for us. Their defense is removed from over them, and Yahweh is with us. Don’t fear them."

10 But all the congregation threatened to stone them with stones.

Yahweh’s glory appeared in the Tent of Meeting to all the children of Israel. 11 Yahweh said to Moses, "How long will this people despise me? How long will they not believe in me, for all the signs which I have worked among them? 12 I will strike them with the pestilence, and disinherit them, and will make of you a nation greater and mightier than they."

13 Moses said to Yahweh, "Then the Egyptians will hear it; for you brought up this people in your might from among them. 14 They will tell it to the inhabitants of this land. They have heard that you Yahweh are among this people; for you Yahweh are seen face to face, and your cloud stands over them, and you go before them, in a pillar of cloud by day, and in a pillar of fire by night. 15 Now if you killed this people as one man, then the nations which have heard the fame of you will speak, saying, 16 ‘Because Yahweh was not able to bring this people into the land which he swore to them, therefore he has slain them in the wilderness.’ 17 Now please let the power of the Lord be great, according as you have spoken, saying, 18 ‘Yahweh is slow to anger, and abundant in loving kindness, forgiving iniquity and disobedience; and he will by no means clear the guilty, visiting the iniquity of the fathers on the children, on the third and on the fourth generation.’ 19 Please pardon the iniquity of this people according to the greatness of your loving kindness, and just as you have forgiven this people, from Egypt even until now."

20 Yahweh said, "I have pardoned according to your word; 21 but in very deed—as I live, and as all the earth shall be filled with Yahweh’s glory— 22 because all those men who have seen my glory and my signs, which I worked in Egypt and in the wilderness, yet have tempted me these ten times, and have not listened to my voice; 23 surely they shall not see the land which I swore to their fathers, neither shall any of those who despised me see it. 24 But my servant Caleb, because he had another spirit with him, and has followed me fully, him I will bring into the land into which he went. His offspring shall possess it. 25 Since the Amalekite and the Canaanite dwell in the valley, tomorrow turn and go into the wilderness by the way to the Red Sea." 26 Yahweh spoke to Moses and to Aaron, saying, 27 "How long shall I bear with this evil congregation that complain against me? I have heard the complaints of the children of Israel, which they complain against me. 28 Tell them, ‘As I live, says Yahweh, surely as you have spoken in my ears, so I will do to you. 29 Your dead bodies shall fall in this wilderness; and all who were counted of you, according to your whole number, from twenty years old and upward, who have complained against me, 30 surely you shall not come into the land concerning which I swore that I would make you dwell therein, except Caleb the son of Jephunneh, and Joshua the son of Nun. 31 But I will bring in your little ones that you said should be captured or killed, and they shall know the land which you have rejected. 32 But as for you, your dead bodies shall fall in this wilderness. 33 Your children shall be wanderers in the wilderness forty years, and shall bear your prostitution, until your dead bodies are consumed in the wilderness. 34 After the number of the days in which you spied out the land, even forty days, for every day a year, you will bear your iniquities, even forty years, and you will know my alienation.’ 35 I, Yahweh, have spoken. I will surely do this to all this evil congregation who are gathered together against me. In this wilderness they shall be consumed, and there they shall die."

36 The men whom Moses sent to spy out the land, who returned and made all the congregation to murmur against him by bringing up an evil report against the land, 37 even those men who brought up an evil report of the land, died by the plague before Yahweh. 38 But Joshua the son of Nun and Caleb the son of Jephunneh remained alive of those men who went to spy out the land.

39 Moses told these words to all the children of Israel, and the people mourned greatly. 40 They rose up early in the morning and went up to the top of the mountain, saying, "Behold, we are here, and will go up to the place which Yahweh has promised; for we have sinned."

41 Moses said, "Why now do you disobey the commandment of Yahweh, since it shall not prosper? 42 Don’t go up, for Yahweh isn’t among you; that way you won’t be struck down before your enemies. 43 For there the Amalekite and the Canaanite are before you, and you will fall by the sword because you turned back from following Yahweh; therefore Yahweh will not be with you."

44 But they presumed to go up to the top of the mountain. Nevertheless, the ark of Yahweh’s covenant and Moses didn’t depart out of the camp. 45 Then the Amalekites came down, and the Canaanites who lived in that mountain, and struck them and beat them down even to Hormah.