1 Men også for min egen skyld foresatte jeg mig at jeg ikke atter vilde komme til eder med sorg.

2 For hvis jeg gjør eder sorg, hvem er det da som gjør mig glad, uten den som jeg gjør sorg?

3 Og just i det øiemed skrev jeg, forat jeg ikke, når jeg kom, skulde få sorg av dem som jeg burde ha glede av, idet jeg har den tillit til eder alle at min glede er eders alles glede.

4 For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder under mange tårer, ikke for å gjøre eder sorg, men forat I skulde kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.

5 Men er det nogen som har voldt sorg, da er det ikke mig han har voldt sorg, men delvis - at jeg ikke skal være for hård - eder alle.

6 Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste,

7 så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennu større sorg.

8 Derfor ber jeg eder å la kjærlighet råde mot ham.

9 For derfor var det også jeg skrev, for å få vite om I holder prøve, om I er lydige i alt.

10 Men den som I tilgir noget, ham tilgir og jeg; for det jeg har tilgitt - om jeg har hatt noget å tilgi - det har jeg gjort for eders skyld, for Kristi åsyn, forat vi ikke skal dåres av Satan;

11 for ikke er vi uvitende om hans tanker.

12 Da jeg kom til Troas for Kristi evangeliums skyld, og en dør var mig oplatt i Herren, hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror,

13 men jeg sa farvel til dem og drog videre til Makedonia.

14 Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!

15 For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt,

16 for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette?

17 For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

1 And I decided this to myself, not again to come in sorrow unto you,

2 for if I make you sorry, then who is he who is making me glad, except he who is made sorry by me?

3 and I wrote to you this same thing, that having come, I may not have sorrow from them of whom it behoved me to have joy, having confidence in you all, that my joy is of you all,

4 for out of much tribulation and pressure of heart I wrote to you through many tears, not that ye might be made sorry, but that ye might know the love that I have more abundantly toward you.

5 And if any one hath caused sorrow, he hath not caused sorrow to me, but in part, that I may not burden you all;

6 sufficient to such a one is this punishment, that [is] by the more part,

7 so that, on the contrary, [it is] rather for you to forgive and to comfort, lest by over abundant sorrow such a one may be swallowed up;

8 wherefore, I call upon you to confirm love to him,

9 for, for this also did I write, that I might know the proof of you, whether in regard to all things ye are obedient.

10 And to whom ye forgive anything -- I also; for I also, if I have forgiven anything, to whom I have forgiven [it], because of you -- in the person of Christ -- [I forgive it,]

11 that we may not be over-reached by the Adversary, for of his devices we are not ignorant.

12 And having come to Troas for the good news of the Christ, and a door to me having been opened in the Lord,

13 I have not had rest to my spirit, on my not finding Titus my brother, but having taken leave of them, I went forth to Macedonia;

14 and to God [are] thanks, who at all times is leading us in triumph in the Christ, and the fragrance of His knowledge He is manifesting through us in every place,

15 because of Christ a sweet fragrance we are to God, in those being saved, and in those being lost;

16 to the one, indeed, a fragrance of death to death, and to the other, a fragrance of life to life; and for these things who is sufficient?

17 for we are not as the many, adulterating the word of God, but as of sincerity -- but as of God; in the presence of God, in Christ we do speak.