1 For om hjelpen til de hellige har jeg ikke nødig å skrive til eder;

2 jeg kjenner jo eders redebonhet, som jeg roser eder for hos makedonierne, idet jeg sier: Akaia har vært rede like fra ifjor; og eders nidkjærhet tilskyndte så mange.

3 Men jeg sender brødrene, forat ikke den ros vi har gitt eder, skal bli til intet i dette stykke, forat I, som jeg har sagt, må være rede,

4 så vi, for ikke å si I selv, ikke skal bli til skamme i denne tillit når det kommer makedoniere med mig og finner eder uferdige.

5 Derfor aktet jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til eder og forut få i stand den gave I før har lovt, at den må være ferdig som en velsignelse, og ikke som en karrig gave.

6 Men dette sier jeg: Den som karrig sår, skal karrig høste, og den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser.

7 Hver gi så som han setter sig fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.

8 Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning,

9 som skrevet er: Han strødde ut, han gav de fattige; hans rettferdighet blir til evig tid.

10 Og han som gir såmannen såkorn og brød til å ete, han skal og gi eder utsæd og øke den og gi vekst til fruktene av eders rettferdighet,

11 idet I blir rike i alle ting til all opriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud.

12 For den hjelp som ydes ved denne tjeneste, råder ikke bare bot på de helliges trang, men bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud,

13 idet de ved det hjertelag som denne hjelp viser, kommer til å prise Gud for eders lydighet til å bekjenne Kristi evangelium og for opriktigheten i eders samfund med dem og med alle,

14 idet også de med bønn for eder lenges efter eder på grunn av den Guds nåde som er så overvettes rik over eder.

15 Gud være takk for sin usigelige gave!

1 For, indeed, concerning the ministration that [is] for the saints, it is superfluous for me to write to you,

2 for I have known your readiness of mind, which in your behalf I boast of to Macedonians, that Achaia hath been prepared a year ago, and the zeal of you did stir up the more part,

3 and I sent the brethren, that our boasting on your behalf may not be made vain in this respect; that, according as I said, ye may be ready,

4 lest if Macedonians may come with me, and find you unprepared, we -- we may be put to shame (that we say not -- ye) in this same confidence of boasting.

5 Necessary, therefore, I thought [it] to exhort the brethren, that they may go before to you, and may make up before your formerly announced blessing, that this be ready, as a blessing, and not as covetousness.

6 And this: He who is sowing sparingly, sparingly also shall reap; and he who is sowing in blessings, in blessings also shall reap;

7 each one, according as he doth purpose in heart, not out of sorrow or out of necessity, for a cheerful giver doth God love,

8 and God [is] able all grace to cause to abound to you, that in every thing always all sufficiency having, ye may abound to every good work,

9 (according as it hath been written, `He dispersed abroad, he gave to the poor, his righteousness doth remain to the age,`)

10 and may He who is supplying seed to the sower, and bread for food, supply and multiply your seed sown, and increase the fruits of your righteousness,

11 in every thing being enriched to all liberality, which doth work through us thanksgiving to God,

12 because the ministration of this service not only is supplying the wants of the saints, but is also abounding through many thanksgivings to God,

13 through the proof of this ministration glorifying God for the subjection of your confession to the good news of the Christ, and [for] the liberality of the fellowship to them and to all,

14 and by their supplication in your behalf, longing after you because of the exceeding grace of God upon you;

15 thanks also to God for His unspeakable gift!